Anmeldelse: «A Most Violent Year» pirker i den amerikanske drømmen.

En intelligent thriller i kamelhårsfrakk.

FILM: Det er New York på sitt aller beste, i alle fall på film: Opplyst av en høy vintersol som får Brooklyn-mursteinen til å gløde, og stinn av skyggelagte handlinger. Det er 1981, et år som levde opp til filmens tittel, og Abel (Oscar Isaac) er i en myk kamelhårsfrakk og en hard bransje. Han driver et firma som selger fyringsolje, konkurrentene er få, men med et bredt repertoar av ufine triks.

En av dem overfaller Abels tankbiler og spionerer på familien hans. Kona Anna (Jessica Chastain) har arvet sin gangsterfars handlekraft og vil gjøre kort prosess, statsadvokatens kontor (David Oyelowo) snuser rundt i regnskapet, banken vurderer å holde igjen et avgjørende lån og sjåførene krever å få bevæpne seg illegalt.

Dempet thriller
Abel presses fra alle kanter, og «A Most Violent Year» blir en dempet, smakfull thriller om den frenetiske kavingen for å holde hodet over lovlydighetens vannskorpe når fire mann har takk tak i anklene dine og trekker nedover. Samtidig, og det er her filmen er på sitt mest interessante, er ikke Abel selv helt pålitelig, selv om han nærmest uimotsagt får fortelle historien om seg selv og framstille seg selv som den eneste i bransjen med rene hender. Om han ikke er kriminell, er han en ambisiøs og usentimental forretningsmann som ikke går av veien for manipulasjoner og små løgner. Og så kommer spørsmålene om hva han har unnlatt å se, og hva andre har gjort på hans vegne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Subtil samfunnskritikk
Slik sett pirker «A Most Violent Year» subtilt i den amerikanske drømmen: Abel ser på seg selv som en som har skapt sin egen suksess, som fortjener framgangen han jobber for. Både han og seeren får sakte følelsen av at det er andre krefter i sving som har skjøvet ham både i den ene og den andre retningen, som han i for liten grad har tatt høyde for.

Oscar Isaac, som også var sterk i «Inside Llewyn Davis», gjør her en helt annerledes rolle, men en som har noe av den samme indre ulmingen som gjør Abel til en skikkelse som holder på fascinasjonen, i alle fall for publikum. Anna blir stadig mer utålmodig, og Chastain, med en skarp, lys klipp som minner om en ung Michelle Pfeiffer og et hardt blikk, er en flintvegg av overbevisning mot Abels tvilrådighet.

Scorsese-inspirasjon
Det er likevel relasjonene som gjør at «A Most Violent Year» ikke fester seg som noe mer og større enn en intelligent gangsterfilm.

Verken i forholdet til kona eller til fikseren Andrew (Albert Brook) er det mye annet enn intense samtaler om forretninger: De synes ikke å ha noen historie eller spesiell dynamikk. De uunngåelige ekteskapelige kranglene hinter om at hun kanskje har tatt flere løft for ham enn han umiddelbart vil erkjenne, men det blir med hintene.

Martin Scorseses 80-tallsfilmer synes å være et forbilde for den begavede J. C. Chandor, men de filmene er mer komplette, og fungerer både på det politiske, forbryterske og følelsesmessige planet. «A Most Violent Year» føles enklere, selv om den seiler elegant nedover sine utvalgte skinner.

I likhet med en annen kinoaktuell film, den surrealistiske «Inherent Vice», handler «A Most Violent Year» om et USA som står og tripper på terskelen mot reaganismens gjennombrudd, og om folk som forsøker å forholde seg til tidens energiske idealer og risikofylte muligheter. Det er omstendigheter som nærmest tvinger fram nervøse og overilte avgjørelser.

Det er bare å glede seg til flere filmer om samme anspenthet, forhåpentlig med like mange 80-tallsslekre kamelhårskåper.