Anmeldelse: «A Perfect Day»

I «A Perfect Day» er krigen en byråkratisk labyrint og et moralsk nullsumspill.

FILM: Kommersiell vestlig filmskaping hviler fortsatt på forestillinger om heltemot og moralsk suverenitet som ble fullstendig ugyldiggjort av Vietnam-krigen, men som har fått såpass sterkt fotfeste i vår del av verden at de har infisert både politisk retorikk og medias forståelsesmodeller. I møte med konflikten i Syria — allerede et slags Vietnam for Europa — har imidlertid disse modellene vist seg fundamentalt utilstrekkelige, og det er nettopp denne følelsen av utilstrekkelighet som gjennomsyrer krigsdramaet «A Perfect Day».

Oppløsning Filmen utspiller seg under de siste dagene av krigen i Bosnia, og følger en gruppe hjelpearbeidere (Benicio del Toro, Tim Robbins, Mélanie Thierry og Olga Kurylenko) som gjør sitt beste for å hjelpe befolkningen i et land som er revet i filler av interne stridigheter. Men ettersom infrastrukturen har brutt sammen, og makten er fordelt på et lappeteppe av FN-styrker og lokale militsgrupper, er dét lettere sagt enn gjort. Og noe så enkelt som å løfte et lik ut av en brønn blir en oppgave som krever betydelige mengder diplomati og reisevirksomhet.

«A Perfect Day» er en krigsfilm hvor ingen vinner noe, ingen blir reddet og ingen våpen avfyres, for verken den seksuelle spenningen eller del Toro og Robbins? værbitte maskulinitet får noen forløsning. Regissør Fernando León de Aranoa har fylt sitt scenario med arketypiske Hollywood-figurer, men snarere enn å la dem spille ut en konvensjonell filmfortelling fylt med action, sex og en moralsk fasit, tvinger han dem til å underkaste seg et realistisk handlingsmønster.

Pragmatisme Resultatet blir en velspilt, morsom og tidvis tankevekkende oppvisning i pragmatisme og kompromissvilje, som synes å handle mindre om virkeligheten enn om måten den tradisjonelt har blitt framstilt på. «A Perfect Day» blir nemlig aldri realistisk nok til at dens budskap om krigens komplekse elendighet får noen større gjennomslagskraft, men takket være gode og karismatiske skuespillere fungerer den likevel som en underholdende kommentar til etablerte medieperspektiver på krig.