FORGLEMMELIG: Amerikanske Abra skuffer med sin konsert på Baglerscenen, skriver vår anmelder. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
FORGLEMMELIG: Amerikanske Abra skuffer med sin konsert på Baglerscenen, skriver vår anmelder. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Anmeldelse: Abra på Slottsfjell

Mystikken svinner for det elektroniske soulhåpet Abra.

KONSERT: Abra fra Atlanta vil ikke ha på seg at hun lager r&b fordi hun er en afroamerikansk kvinne.

Abra tja-dabra

3 1 6
Hvor:

Baglerscenen, Slottsfjell 2016

Tilskuere:

ca. 150

«Anonym eksentriker»
Se alle anmeldelser

Det er for så vidt vanskelig å være uenig med henne: Selv om hennes elektroniske pop minner mer om Prince enn, si, New Order, er det markante kuriositeter ved den.

Det skyldes ikke bare klangeffektene på vokalen, men også - og kanskje først og fremst - hennes ribbede og foruroligende beats, som på sitt beste minner om Boards of Canadas mest dansbare produksjoner (Twitter-aliaset hennes er @darkwaveduchess, tross alt).

Derfor gir det mening at hun er tatt under vingene til en skrue som Father, hvis «Who’s Gonna Get Fucked First?» var blant fjorårets morsomste rapteiper.

Dessverre er det nettopp faktene som får henne til å skille seg ut på skive – dagsferske «Princess EP» er hennes mest fullendte utgivelse så langt – som gjør at hennes Slottsfjell-konsert blir så forglemmelig.

I tråd med gjør-det-sjæl-ideologien til Father-ledede Awful Records, styrer Abra musikken egenhendig fra en mikser på scenen.

Man kan forestille seg at dette ville fungert ypperlig på en mørklagt og klam innendørsscene, men i fullt i dagslys blir amerikaneren ute av stand til å holde gresplenen foran Baglerscenen i sin hule hånd.

FORGLEMMELIG: Amerikanske Abra skuffer med sin konsert på Baglerscenen, skriver vår anmelder. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
FORGLEMMELIG: Amerikanske Abra skuffer med sin konsert på Baglerscenen, skriver vår anmelder. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer

Mens sandstøv og siggrøyk virvler opp under flotte «Crybaby», låter det som også lyden fra scenen så smått slukes av vindkastene. Det er imidlertid en melodi som er mer enn god nok til å holde på publikums oppmerksomhet. Verre er det med «U Kno», som for anledningen føles spesielt blek.

Da Abra med en imøtekommende beskjedenhet takker for seg etter kun syv låter, er det til «Fruit».

«I’m in your head,» messer hun avslutningsvis på det nummeret, men nå ja: Så kjapt hun har forlatt oss kjennes det som minnene om konserten allerede er i ferd med å tyte ut av ørene.