Foto: Vivian Johnson / All Eyes Media
Foto: Vivian Johnson / All Eyes MediaVis mer

Anmeldelse: Alltid noe nytt gull å legge til «Best of Jayhawks»-spillelisten

Mark Olson borte igjen, men Gary Louris flyr videre.

ALBUM: Første gang Mark Olson forlot countryrockbandet The Jayhawks og det kreative partnerskapet med Gary Louris, resulterte det i en tydelig dreining mot et råere, lettpsykedelisk powerpoputtrykk. Nå skjer det igjen, etter at Olsons gjeninntreden i folden på «Mockingbird Time» (2011) (som ble belønnet med terningkast seks her i Dagbladet) viste seg å bli en kjapp one-off.

Mange Jayhawks-entusiaster velger seg, default-aktig, enten «Hollywood Town Hall» (1992) eller «Tomorrow The Green Grass» (1995) som favoritter, kanskje nettopp fordi de representerer det som føles som det opprinnelige Jayhawks-soundet. Men Olson-løse album som «Sound of Lies» (1997) og «Smile» (2000) er likevel rehabilitert inn i den diskografiske tidløsheten, kanskje fordi de også på mange måter høres litt ut som et annet band.

«Paging Mr. Proust»

The Jayhawks

4 1 6
Plateselskap:

Sham Hawk / Border Music

Se alle anmeldelser

Gary Louris selv er nok ikke nødvendigvis av den samme oppfatningen. Da jeg intervjuet Louris i Austin i 2003 var han klar på at countryelementene til Jayhawks ikke nødvendigvis forsvant med Olson («Han kunne sin popmusikk, og jeg kan min country»).

Vel så interessant var en annen betraktning om DNA'et i Jayhawks' musikk: «Jeg får stadig høre at vi er det kvintessensielle amerikanske bandet. Det er jo en fin prestasjon, siden vi hele tida har latt oss inspirere av britiske låtskrivere».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Anmeldelse: Alltid noe nytt gull å legge til «Best of Jayhawks»-spillelisten

«Paging Mr. Proust», med et stilig omslagsfoto fra 60-tallet av TWA-terminalen på JFK-flyplassen i New York, er produsert av Peter Buck (han spilt en gang i et band som het R.E.M., de var ganske kjente) og Tucker Martine. Bra match, og folk som kan styre Louris & co i mange retninger.

Utgangspunktet for albumet blir noe av det samme som for «Sound of Lies» i sin tid: Den melankolske twangen og den steelgitarimiterende plukkingen til Louris er tonet noe ned, til fordel for mer jingle-jangle og kraftakkorder og andre triks fra powerpopens vidunderlige verden. Iblant også låter fargelagt med slitsomme Paisley-mønstre — og mye annet:

«Ace» lefler for eksempel med en slags krautbluesrock og vil ikke nødvendigvis overbevise alle fans, Louris og Jayhawks vil nok aldri kunne bli det nye Wilco. Men albumets rastløse og lett insisterende idémyldring gjør det også til et rikt album som er sjeldent variert til Jayhawks å være.

Det viktigste er uansett at Louris, for uten å legge ned store mengder godt gitararbeid, fortsatt har evnen til å levere minst to-tre låter, gjerne på spesialdistansen kornete midtempo og med eviggrønt popfargefilter, som går rett inn på den akkumulerte «Best of Jayhawks»-spillelisten.

Førstesingelen «Quiet Corners & Empty Spaces» var nesten en aha-opplevelse da den ble sluppet på starten av året, den låter prime time Jayhawks anno klassikeren «Hollywood Town Hall».

Et annet høydepunkt er «Isabel's Daughter», som begynner som et av de solkyssede sporene på «Tommorow The Green Grass» og ender opp som en søtladen, banjoplukkende hybrid av Gene Clark-pop og «Sweet Home Alabama».