IKONISK BAND: Grateful Dead - fra venstre Jerry Garcia, Pigpen, Phil Lesh, Bob Weir og Bill Kreutzmann - i ikonisk Haight/Ashbury-positur.
IKONISK BAND: Grateful Dead - fra venstre Jerry Garcia, Pigpen, Phil Lesh, Bob Weir og Bill Kreutzmann - i ikonisk Haight/Ashbury-positur.Vis mer

Anmeldelse: Alt med Grateful Dead kan føles overveldende - også denne hyllestplaten

59 låter og en haug med godtfolk kan geleide nye generasjoner inn i Dead-skattene.

ALBUM: Det er gode tider for coverlåter. I strømmingens tidsalder ser vi for eksempel et oppsving for den spontaninnspilte kontemporære coverlåten, noen hiver seg, inderlig eller ironisk eller kanskje begge deler, over Adeles «Hello» eller Drakes «Hotline Bling» i et radioshow eller i soveromstudioet, og i løpet av noen dager er den ute som en ny single.

Heldigvis er det fortsatt rom for det nennsomt sammensatte hyllestprosjektet og mer gjennomtenkte selvbiografiske opplegg der en artist nytolker og rekonstruerer sine favorittlåter med mer eller mindre konseptuelle overbygninger.

«Sings Favourites»

Mark Kozelek

4 1 6
Plateselskap:

Caldo Verde Records

Se alle anmeldelser

Bob Dylans andre album med tolkninger av sanger som Frank Sinatra gjorde kjent er nettopp ute, og her kommer både den svært omfangsrike Grateful Dead-hyllesten «Day Of The Dead», kuratert av brødrene Aaron og Bryce Dessner i det amerikanske indiebandet The National, og en samling med låtfavoritter fra den coverglade surpompen Mark Kozelek (Sun Kil Moon, Red House Painters).

Overveldende Motivasjonen for slike prosjekter kan være ymse. I Dylans tilfelle kan vi muligens se det hele fra et overordnet «American Popular Song»-perspektiv, en Sinatra-hyllest ja vel, men kanskje vel så mye en hyllest til låtene og låtskriverne som kom forut for ham selv og som formet den amerikanske populærmusikken han senere kunne opponere mot, revolusjonere - og bygge videre på.

Hele Grateful Deads musikk og virke kan også betraktes fra dette perspektivet, her var det folk og banjo og jazz og country og psykedelia og beatpoesi, men også et bevisst forhold til en stor sangarv de gjerne hentet fra i livesammenheng. Dead er virkelig et av de store amerikanske bandene, ikke bare i popkulturell forstand med sjablongmessige «hippier-på-LSD-iført-batikk» og merkevare/kulturentreprenør-perspektivet. Jerry Garcia og bassisten Phil Lesh var spesielt oppegående, allsidige, altetende og nysgjerrige musikere og musikologer, og supplert av Robert Hunters tekster fikk deres beste sanger et enormt litterært løft.

DIVERSE ARTISTER: «Day Of The Dead»
DIVERSE ARTISTER: «Day Of The Dead» Vis mer

Det er en skatt verdt å utforske for de eventuelt uinnvidde som blir en smule overveldet når de plotter inn et enkelt «grateful dead»-søk i Spotify eller Tidal og blir møtt av hundrevis av omfangsrike livealbum, det ene omslaget grellere enn det andre.

En ny Dead-portal Kanskje er dette den viktigste funksjonen «Day of the Dead» har for Grateful Dead-arven i 2016 - nye generasjoner musikkfans kan holdes i hånden av noen av sine favorittartister fra de siste 20 årenes indie- og americanascene og få tildelt noen konkrete utgangspunkt for å oppdage bandet på egen hånd. Det er enormt mye musikk, 59 spor fordelt på 5 cd-er, fra enormt mye bra folk, man må nesten inn i bookleten for å kunne ta inn til fulle omfanget her.

Det fine med Grateful Dead-arven er ikke bare at den er ekstremt veldokumentert og tilgjengelig (du kan bruke resten av livet på å spille deg gjennom deres samlede verker av konsertopptak) men også bandets improvisatoriske grunnholdning, en ny sang på en ny plate var bare et tidfestet avtrykk, et utgangspunkt og et springbrett for evig instrumental og emosjonell utforsking.

God langkjøring «Day Of The Dead» er også en interessant samling for selverklærte deadheads av ulike tapninger, det ligger mye varme og respekt, men også uærbødighet, i hvordan mange artister som opplagt har vegetert på Grateful Deads løsslupne musikalitet, spontanitet og narkotiske galskap tar tak i langstrakte klassikere som «Dark Star» (flere versjoner, blant annet Flaming Lips), «Wharf Rat» (Ira Kaplan fra Yo La Tengo» og «Terrapin Station» (Grizzly Bear og The National med venner) og lager inspirerte remakes med overraskende kameravinklinger og fargefiltre.

Men det finnes også småskuffelser: Hvem har vel ikke drømt om et glødende, fuzzy slackermøte mellom Kurt Vile og J Mascis? Deres «Box of Rain» låter for så vidt fint og riktig på mange måter, men den fresende gitareksplosjonen man sitter og venter på kommer aldri.

The War On Drugs' versjon av «Touch Of Grey» (som åpner hele boksen) er slik sett en vesentlig bedre planking. Den var opprinnelig en generasjonsåpnende MTV-hit fra midt på 80-tallet, her putrer og sleper den seg av gårde som om den var Adam Granduciels original og en outtake fra innspillingen av «Lost In The Dream»-albumet, hans cover kan muligens gjøre det samme for den yngre delen av Coachella- og Øya-publikummet som MTV gjorde for 80-tallskids.

Coverlåthelt For alle oss som hadde moro med å følge 2014-beefen mellom The War On Drugs og Mark Kozelek (med den påfølgende utgivelsen av den subtilt titulerte låten «War On Drugs: Suck My Cock») er det kanskje ikke noen overraskelse at Kozelek ikke er med på Grateful Dead-hyllesten, det er strengt tatt vanskelig å se for seg at han har noe særlig til overs for kuratorene i The National i det hele tatt. Men en fellesnevner mellom Dead-opplegget og Kozeleks nye coverplate «Sings Favourits» er Will Oldham (han gjør blant annet en nydelig «Bird Song» under sitt Bonnie 'Prince' Billie-alias på «Day Of The Dead»), som sammen med Rachel Goswell fra Slowdive og Mike Patton fra Faith No More hører til blant de vokale samarbeidspartnerne her.

«Sings Favourites»

Mark Kozelek

4 1 6
Plateselskap:

Caldo Verde Records

Se alle anmeldelser

Kozelek har på mange måter alltid vært en coverlåthelt, hans dekonstruksjonistiske tilnærming til coverlåtfaget synlig allerede da Red House Painters i 1994 sirupsmarinerte Kiss-låten «Shock Me», og som på soloalbumet «What's Next To The Moon» (2001) tok for seg Bon Scott-æra AC/DC-låter i nedstrippet viseformat.

«Sings Favourites» inneholder gamle standardlåter som «Moon River», «Over The Rainbow» og «Send In The Clowns», men også låter av 10CC («I'm Not In Love»), David Bowie («Win» fra «Young Americans»), Waylon Jennings («Amanda») og den småcorny Frank & Nancy Sinatra-duetten «Something Stupid».

MARK KOZELEK: «Sings Favourites»
MARK KOZELEK: «Sings Favourites» Vis mer

Dels «Kozelek-tar-en-Dylan» og dels Kozelek-spesialdistanser altså, det sistnevnte som regel mer givende og interessant enn det første, selv om hans omgang med standardmaterialet synliggjør at Kozelek er en særdeles undervurdert sanger, og at hans vokale følsomhet og varme er noe ganske annet enn hans Jernia-aktige framferd i popoffentligheten. Og det er gjennomgående, og overraskende, pianobasert sammenliknet med hans mer sedvanlige, gitarbaserte sound. Albumet avsluttes med en rørende vakker versjon av Modest Mouse-låten «Float On» som umiddelbart kan noteres på listen over velegnede begravelssanger.

• Mark Kozelek: «Sings Favourites» streames via hjemmesiden til Sun Kil Moon nå.

FØLSOM OG GRETTEN: Mark Kozelek
FØLSOM OG GRETTEN: Mark Kozelek Vis mer

• Les mer om «Day Of The Dead»-prosjektet her.

DEAD-KURATORER: Brødrene Aaron og Bryce Dessner i The National.
DEAD-KURATORER: Brødrene Aaron og Bryce Dessner i The National. Vis mer