Anmeldelse: «Amy»

Dokumentaren om Amy Winehouse er en tragisk og innsiktsfull historie om talent, oppmerksomhet, bekreftelse og avhengighet.

FILM: Filmer om kjente avdøde artister har en innebygd snarvei til intense følelsesmessige reaksjoner. For selv de mest visjonsløse og uinspirerte produksjoner kan oppnå gåsehudframkallende øyeblikk ved ganske enkelt å kjøre på med kjente hits, sentimentale bilder og snakkende hoder som i lyriske vendinger legger ut om hvor fantastisk den avdøde var.

Amy Winehouse-dokumentaren «Amy» byr på flere slike øyeblikk, men heldigvis har regissør Asif Kapadia ambisjoner om langt mer enn lettvint følelsesmanipulasjon.

Ulykkestall
Sammen med blant andre Brian Jones, Jimi Hendrix, Janis Joplin, Jim Morrison og Kurt Cobain tilhører Amy Winehouse den makabre klubben av rockestjerner som døde i en alder av 27. Og i åra før sin død oppfylte Winehouse alle rockestjerneklisjeene; hun solgte millioner av plater, vant høythengende priser, figurerte jevnlig i skandaleoppslag i tabloidavisene, og slet med avhengighet og psykiske problemer som innebar at hun ble stadig mer irrasjonell og uforutsigbar.

Og for det brede lag av publikum er det nettopp slik hun huskes — som den skandaleombruste sangerinnen med dyp stemme, høyt hår og en håndfull fengende listehits som ble vanskeligere å like for hver gang man hørte dem. Det mest bemerkelsesverdige med Kapadias film er da også at han makter det kunststykket å få mennesker som ikke var fans av Winehouse til å oppdage storheten bak avisoppslagene, frisyren og Mark Ronsons produksjonsgrep.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selvdestruktiv
«Amy» framstiller Winehouse som en begavet jazzmusiker som nærmest ved en tilfeldighet endte opp med et par bestselgende singler og album, og måten Kapadia bruker «Rehab» til å kommentere hennes voksende rusavhengighet er direkte uhyggelig. Men «Amy» er ikke bare historien om en talentfull og karismatisk artist med et enormt bekreftelsesbehov, den er også en film om et menneske med åpenbare selvdestruktive tendenser og et samfunn som har et behov for å se personlige tragedier utspille seg i full offentlighet.

Dette er den sentrale dynamikken i de fleste tilfeller hvor popstjerner dør i ung alder, men på grunn av visse biologiske og kulturelle faktorer har publikum en tendens til å se kvinner som havner i slike situasjoner som ofre og menn som drevet av en indre dødslengsel. Og nettopp fordi den handler om en kvinne, er «Amy» derfor velegnet til å belyse de sammensatte årsakene til at mennesker som tilsynelatende har alle forutsetninger for å lykkes i livet går til grunne på denne måten.

Tragedie
For når man ser hva Winehouse gikk gjennom, er det like urimelig å tolke hennes død som et selvmord i sakte film som å framstille henne som et uskyldig offer for de kyniske og grådige menneskene rundt henne. «Amy» er noe så sjeldent som en tragisk historie uten tydelig definerte helter og skurker. Snarere er det er en film som kartlegger en rekke komplekse allmennmenneskelige drifter på individ- og samfunnsnivå, og som sådan er den en fortelling som virkelig gjør seg fortjent til betegnelsen tragedie.

Og i bunnen ligger hele veien den sørgelige, inkriminerende ironien i at filmen ikke hadde vært på langt nær like gripende eller innsiktsfull om ikke Kapadia hadde kunnet velge og vrake blant hundrevis av timer med arkivmateriale hentet fra kilder som alle i større eller mindre grad bidro til det enorme mediepresset som til slutt tok livet av Amy Winehouse.