VOKSENT: Anneli Drecker skiller seg ut fra mengden, men kanskje ikke på den gode måten ifølge Dagbladets anmelder. Foto: Christian Roth Christensen
VOKSENT: Anneli Drecker skiller seg ut fra mengden, men kanskje ikke på den gode måten ifølge Dagbladets anmelder. Foto: Christian Roth ChristensenVis mer

Anmeldelse: Anneli Drecker på Øyafestivalen

Voksenpop på bortebane.

KONSERT: På årsferske «Rocks and Straws», Anneli Dreckers tredje soloskive og basisen for hennes øyakonsert, spiller naturen en stor rolle.

Med det menes en S-T-O-R rolle.

LITE ELEKTRONISK: Publikum fulgte med, men Dreckers elektroniske side ville trolig stått bedre til omgivelsene, mener Dagbladets anmelder. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
LITE ELEKTRONISK: Publikum fulgte med, men Dreckers elektroniske side ville trolig stått bedre til omgivelsene, mener Dagbladets anmelder. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer

Monumentale strykerarrangementer virvler som bryske vindkast rundt tromsøværingens skimrende stemme, og sammen strekker de seg mot stjernene i dramatiske vendinger, lik fjellkjeden som utgjør Lofoten en gang i tiden må ha reist seg opp av havet.

På mange måter er det et fint album, men satt opp mot en annen kammerpopplate der naturen tematiseres - stillfarne «50 Words for Snow», Kate Bush' seneste mesterverk - blir det klart at Drecker ville vært tjent med mer sonisk diskresjon.

Man behøver nemlig ikke overdrive hvor overveldende den nordnorske kystlinjen kan være.

Av rent økonomiske årsaker - Drecker spøker i hvert fall om konsertbudsjettet - lar det seg ikke gjøre å medbringe et helt backingorkester på festival. Det er riktignok i hennes fortjeneste, selv om lydfilen med et hiv-o-hoiende mannskor godt kunne vært slettet før fremførelsen av «Ocean's Organ».

Det er med en påfallende sjeldenhet at like «modne» landskaper som dette finner sted på Øya, steder der pianopop møter progrock. Selv de eldste festivalbookingene forsøker nemlig stort sett å emulere den virile energien fra da de var noen rufsete, ironiserende ungfoler for 20 år siden.

Sånn sett skiller Anneli Dreckers konsert seg ut fra mengden, selv om jeg ikke blir klok på om dét er særskilt positivt.

«Green Leaves in the Snow» byr på det eneste øyeblikket der musikken gir seg til kjenne rent fysisk, takket være sin pulserende, perkussive bassgang. Med det følger også et hint om Anneli Dreckers friskere elektroniske side, en som trolig ville stått bedre til omgivelsene: Eterisk bandleder for den acid house-flørtende drømmepopduoen Bel Canto, samt omdreiningspunktet i «You Don't Have a Clue», en av Röyksopps mest svimlende genistreker.

På Øya er imidlertid ikke Anneli Drecker i nærheten i av å få til å gå rundt for en, i det minste ikke for meg. En Norwegian Wood-booking er nok heller på sin plass.