BOKAKTUELL: Ari Behn er ute med ny novellesamling, og anmelderen er begeistret. Foto: Endre Vellene / Dagbladet
BOKAKTUELL: Ari Behn er ute med ny novellesamling, og anmelderen er begeistret. Foto: Endre Vellene / DagbladetVis mer

Anmeldelse: Ari Behn leverer forbilledlig novellekunst

Men en skulle tro det ville virke spekulativt å skrive så kaldt selvbiografisk.

«Det er oppstått en avgrunn mellom dem. Det skjer stadig oftere, og det er ingenting han har kontroll over.»

Replikkvekslingen er hentet fra tittelnovellen i Ari Behns knappe novellesamling «Tiger i hagen». Jeg-fortelleren bor i London, hans tre døtre sover ovenpå, kona er på seminar i New York, og han hører brøl utenfor.

Det er fra en tiger som lusker rundt i hagen. Han forskanser seg, og når kona kommer hjem, ler hun av ideen om tigeren, klager over at han ikke klarer å vise henne kjærlighet, og sier at hun lengter hjem til Norge.

Kaldt selvbiografisk


Vel vitende om at halve Norge og hele sladrepressen higer etter bare en flik av avsløringer rundt hans ekteskap, skulle en tro det ville framstå spekulativt å skrive såpass selvbiografisk som Behn ganske kaldt gjør i denne novellen.

Desto større bragd da at fortellingen er forbilledlig novellekunst, enkel og stram, med en åpen avslutning som rommer langt mer enn det som sies.

Flere av novellene har en forteller som er til forveksling lik ham selv. Han er på reportasjetur med fotografen Ole B i Tokyo, doper seg med en hevngjerrig dame i Las Vegas, og er på halvdesperat tur til Kautokeino. Disse er gode nok, men visse steder slår Behn over i fortolkninger og beskrivelser som liksom bryter ut av novelleformen.

Grusomme minner


Mine favoritter er novellene der Behn beveger seg lengst bort fra seg selv. «I god behold» er fortalt i jeg-form av ei jente hvis lillesøster Solveig forsvinner. Som voksen fantaserer hun om årsaken til forsvinningen. At Solveig forsvant fordi hun satte seg til motverge mot faren da han ville forgripe seg på henne. At hun ble kidnappet av den skjeggete mannen fra asylmottaket. Grusomheten i de mulige minnene forsterkes av hverdagsligheten i fortellertonen.

I «Stein og skygge» er jeg-personen en asylsøker som har fått avslag. Han kjører rundt med unge Tuva i bilen. Hun har grufulle minner fra Utøya. Han om årsaken til flukten fra hjemlandet; det forbudte forholdet til hans store kjærlighet Fardous. Dette kryssklippes, og kunne lett blitt altfor opplagt. Det blir det ikke. Igjen på grunn av det inntil beinet beskårne språket, og den brutalt detaljerte skildringen av hvordan Fardous døde ved steining.

Eksistenstungt


Generelt er det en eksistenstung og desillusjonert tone i novellene. Som i den siste, som handler om et par, der hun er rammet av en dødelig sykdom:

«'Døden er en avsporing', gjentar Magnus. 'Og kjærligheten? Kjærligheten er utro. Trofasthet er ikke kjærlighet. Kjærlighet er svik. Det er ingen gitt å oppleve fullkommen kjærlighet.'»