MER ENN EN FITTEPRINS: Arif byr på Slottsfjell 2015s mest underholdende rapkonsert. Foto: Christian Christensen / Dagbladet.
MER ENN EN FITTEPRINS: Arif byr på Slottsfjell 2015s mest underholdende rapkonsert. Foto: Christian Christensen / Dagbladet.Vis mer

Anmeldelse: Arif på Slottsfjell

Kom så tok færdiih.

KONSERT: Arif Salum har aldri hatt en bedre dag i hele sitt 27 år gamle liv.

«Jeg har deg!» skriker han euforisk til en blodfan på første rad, før han beveger seg til nestemann: «Jeg har deg!» gjentar han. «Og jeg har alle dere bak der!».

Han kunne med fordel ha takket for seg etter forrige låt. Likevel er det klin umulig å ikke unne ham denne ekstra seiersrunden langs Kongescenens kortside.

Få minutter tidligere har han nemlig holdt Slottsfjell i sin hule hånd, og det kun to år etter å ha spilt på Urørtscenen et steinkast unna.

Osloguttens nylige hamskifte fra den gjøglete fitteprinsen Phil T. Rich til Arif, en persona så lik ham selv at de deler navn, gjør det vanskelig å tro at han farer med løgn, selv når farens tidligere omtalte dopsalgsvirksomhet omtales på konsertens introduksjonslåt.

Den åpner også «HighEnd / Asfalt», hans usedvanlig velproduserte albumdebut av året. Og selv om jeg fortsatt sliter med rapperens snublende flow, byr den på en langt modnere mann enn jeg så for meg vokse ut grovt overvurderte «Gal».

Arif svir den uansett av allerede tre kutt inn i konserten, og konstaterer med det to ting: Det er bedre ting i vente. Den er nok mer sexpositiv enn man skulle tro. Blasse klipp av pikker og pupper i bevegelse flakker over veggen bak ham, mens ansiktene uttrykker delt glede.

Det er en hysterisk morsom radbrekking av bruduljene rundt den lite flatterende mykpornoen Outkast hadde bragt med seg til fjorårets øyafestival. Riktignok avspilles den heller objektiviserende musikkvideoen til «Hun bruker meg» få minutter senere, så poenget er ikke klokkeklart.

Pornostuntet, om du vil kalle det det, setter imidlertid standarden for resten av settet. Her snakker vi stor takhøyde, uten at det går på bekostning av kvaliteten.

Midtveis kommer Unge Ferrari inn på scenen iført snekkerbukse, og sørger for at «7» blir et musikalsk høydepunkt. Og herfra kommer glimrende konsertøyeblikk som perler på en snor, med Arif konsekvent i fyr og flamme.

Infernalske «8ball» byr imidlertid på det eneste sporet der Arifs begrensede tekniske evner ikke helt makter å holde følge med beaten, men pytt-pytt.

Om du bare gir han (eller henne) en sjanse til å heve stemmen, kan det veldig godt hende at selv den mest gjennomsnittlige i klassen har noe helt genuint på hjertet.