KONSERT: Aurora Aksnes på Hovefestivalen 2014. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet
KONSERT: Aurora Aksnes på Hovefestivalen 2014. Foto: John T. Pedersen / DagbladetVis mer

Anmeldelse: AURORA på leit etter seg selv

Overbeviser ikke helt på EP.

ALBUM: Når hjulene på hype-maskineriet først begynner å spinne, er det sjelden noen vei tilbake. Men hvem vet: Det kan muligens være vettugt å holde hodet kaldt når fornemmelsen av å støte på en uslepen diamant melder seg.

I iverens rus kan man kjapt ha tatt feil og, i verste fall, endt opp med å ødelegge juvelen med brask og bram.

Få norske artister har fått like mye skryt det siste året som bergenbaserte Aurora Aksnes (nå kun AURORA). Siden hennes første konsert på fjorårets Bylarm angivelig røsket skalpen av smakssetterne (inkludert Dagbladets utsendte), har stadig flere utenlandske medier fått snusen i at noe spennende foregår her på berget.

Jommen er ikke også Katy Perry overbegeistret for 18-åringen. Det mest oppsiktsvekkende ved musikken hennes er imidlertid ikke hvor bra den er, men hvor store reaksjoner den vekker.

Arktisk poplandskap Det er ingen tvil om at Aksnes er flink (særlig alderen tatt i betraktning). Produksjonsmessig er også de fire kuttene som utgjør «Running with the Wolves EP» høyt hevet over den elektrofolkpregede debutsingelen «Awakening».

«Running with the Wolves EP»

AURORA

4 1 6
Plateselskap:

Petroleum Records

Se alle anmeldelser

På både «In Boxes» og «Runaway» får Aksnes' aksenttunge vokaler gjenklang i det som kunne vært dypet av en gold grotte, mens elektronikken danser rundt henne som sirlige drypp fra istapper i taket.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er nemlig noe umiskjennelig «arktisk» over dette uttrykket - Aurora betyr jo praktisk talt nordlys, må vite - som burde gjøre dette en enkel sak å markedsføre som en eksotisk eksportvare fra Norden. Dét legger heller ikke det smektende, stjernejagende tittelsporet skjul på.

Spøkelse i maskineriet Haken er imidlertid mangelen på egenart i dette tundralandskapet. Fremfor å være på sporet av sin egen soniske stemme, er AURORA tettere på å internalisere andre artister. Særlig Susanne Sundførs spøkelse lusker i detaljene.

På papiret er det en journalistisk slepphendt sammenligning, men man behøver ikke spisse ørene for å høre at de militante kunstpopskivene «The Brothel» og «The Silicone Veil» må ha vært blant Aksnes' formative plater. Eksempelvis truer høyt/lavt-dynamikken i «Little Boy in the Grass» med å gjøre den til et rent plagiat av Sundførs «O Father».

Lite på spill Det yter neppe Aksnes rettferdighet å sette henne opp mot sin ti år eldre kollega. Da Sundfør i en alder av 21 år platedebuterte med «Susanne Sundfør» - langt likere Nick Drakes akustiske arv enn den monumentale musikken hun kom til å utgi tre år senere - kunne man kan kjenne at mye stod på spill. AURORA makter ennå ikke overbevise om det samme.

Enn så lenge frister det likevel å la tvilen komme henne til gode. Høstens imøtesette fullengder blir dermed den definitive ilddåpen.

Anmeldelse: AURORA på leit etter seg selv