STJERNESKUDD: Mange hevder AURORA er nasjonens nye store pophåp. Vår anmelder er ikke overbevist. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
STJERNESKUDD: Mange hevder AURORA er nasjonens nye store pophåp. Vår anmelder er ikke overbevist. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Anmeldelse: AURORA på Øyafestivalen

Liksomskummelt.

KONSERT: Er dette den nye vinen?

Aurora

3 1 6
Hvor:

Amfiet, Øyafestivalen

Tilskuere:

ca. 13500

«Storslått, men hult»
Se alle anmeldelser

En drøy halvtime inn i Aurora Aksnes' konsert på Øyafestivalen, står hun med vidåpne øyne og et subtilt kvelertak på seg selv, og messer ut mot publikum: «Under the water we die/Under the water there is no one watching».

Det er at av få øyeblikk der musikken til den 19 år gamle vestlendingen – til tross for en voldsom fascinasjon for det mystiske og mørke – føles truende. Men ikke nødvendigvis på den gode måten.

Takket være sammensuriumet av bombastisk synthpop og gothpreget folkemusikk som utarter seg på scenen, knyter det seg såvidt i mellomgulvet. Følelsen er kjent: Det er ikke sommerfugler, men larver.

«Under the Water» er riktignok den dårligste låten på kveldens settliste, men AURORAs øyaopptreden beveger seg likevel aldri forbi det høyst middelmådige. Men så har jo også det blitt den nye standarden innen norsk popmusikk.

AURORA på Amfiet under Øya 2016. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
AURORA på Amfiet under Øya 2016. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer

Mange virker å være overbevist om at «All My Demons Greeting Me as a Friend», Aksnes' debutalbum, og «Camp Echo» av Highasakite – årets definitive platebautaer her på berget – er uttrykk for det vi skal leve av etter oljen: Alvorstynget synthmusikk som ikke er fremmed for litt «eksotisk» aksent.

Enn så lenge mangler AURORA mangler imidlertid på den vesentlige ingrediensen som får et sånt sonisk uttrykk til å funke: tilbakeholdenhet (her har hun noe å lære av Kari Jahnsen, alias Farao, som opptrer på festivalen i morgen).

Kun i enkelte bluss – de ulmende synthene under versene til «In Boxes», for eksempel – tenderer konserten mot det foruroligende som estetikken legger opp til. Unntaket er avsluttende «Conqueror», som vinner på å være et reinspikka popøyeblikk.

I all hovedsak er det imidlertid som med storslåtte, men hule «Warrior» eller den frosne diskoen «I Went to Far»: Den påtrengende høstkulda biter hardere enn selve musikken.