PUNKEIKONER: Bad Religion har fremdeles viljen, men ikke den samme evnen til å levere. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
PUNKEIKONER: Bad Religion har fremdeles viljen, men ikke den samme evnen til å levere. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Anmeldelse: Bad Religion

Knapt nok en arbeidsseier på Øya.

KONSERT: Man må legge ganske mye godvilje til for å påstå at Bad Religion leverte en prima konsert da de gjestet Øya torsdag ettermiddag. Samtidig er det vanskelig å ikke la seg sjarmere av vokalist Greg Graffin og gjengen hans ukuelige vilje til å gjøre verden pitte litt bedre.

35 år ut i karrieren skrider Bad Religion fremdeles til verket med hjertet utenpå skjorta og tekstene som fremste våpen. Californiapunkerne er en nobel gjeng med en uvurderlig innflytelse på dagens punk- og rockescene, samtidig er det vanskelig å komme forbi det faktum at det skrangler litt for heftig i maskineriet til tider. De vil så gjerne, men det blir fort åpenbart at gjengen er over middagshøyden som konsertartister.

Stemmebåndene er ikke hva de en gang var og Gaffin, som også virker som foreleser på college, ser egentlig ut som han har brukt mer tid  i klasserommet den siste tiden, der han pen i tøyet valser litt småforvirret rundt på scenen med brillene godt festet i bånd i nakken.

«Spirit Shine» og «21st Century (Digital Boy)» forsvinner i et skarpt, umedegjørlig lydbilde og hakket for lavt energinivå. De karakteristiske trestemte koringene faller heller aldri helt på plass.

Gjengen blir etter hvert hakket mer varme i trøyen og publikum lettere å be. «Punk Rock Song» og «American Jesus» er det nærmeste konserten kommer et momentum i låtmaratonet, men det kvalifiserer dessverre bare til arbeidsseier. Knapt nok det.