KONTORROTTER: Slottsfjell kunne knapt fått seg en mer anonym headliner enn britiske Bastille. Foto: Christian Christensen / Dagbladet.

Slottsfjell 2015, Torsdag

Bastile live på Kongescenen

Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
KONTORROTTER: Slottsfjell kunne knapt fått seg en mer anonym headliner enn britiske Bastille. Foto: Christian Christensen / Dagbladet. Slottsfjell 2015, Torsdag Bastile live på Kongescenen Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Anmeldelse: Bastille på Slottsfjell

Hva er greia med Bastille?

KONSERT:

Kan noen forklare meg hva som er greia med Bastille?

Saken er nemlig den: Tidligere i kveld befant jeg meg på Slottsfjellfestivalen, hvor dette britiske bandet var ment å avslutte kvelden. Toppet festivalplakaten gjorde de og greier.

Godtroende som jeg kan være fra tid til annen, tok jeg for gitt at det måtte være noe ved Bastille som ikke bare gjør dem til en verdifull festivalbooking, men også et hovedtrekkplaster.

Jeg kan bare ikke begripe hva.

Bastille er nemlig nødt til å være den mest anonyme musikkgruppen til å oppstå på lang tid. Hvilke andre artister med seks radiosingler fra ett eneste album er i nærheten av å være like ukarakteristiske og energifattige?

På grunn av deres milde funkflørt tidlig i settet («Hangin?») tok jeg meg i å tenke på Maroon 5. Men nåvel: Dan Smith er totalt blottet for den eksplosive seksualiteten som i hvert fall en gang i tiden var amerikanernes primus motor.

Kåt eller ei: Smith fremstod i hvert fall som en trivelig type der han humpet rundt på scenen - lært seg noen norske gloser og greier, hadde han også - men selv hyggelige mennesker kan være dørgende kjedelige. Case in point, som det heter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg er overbevist om at Bastille er en gjeng feilansatte kontorrotter.

Deres tolkninger av eurodanceklassikeren «Rhythm of the Night» og det eviggrønne TLC-kuttet «No Scrubs», var ikke bare påfallende nok de mest medrivende konsertkuttene, men de fremførtes også med så grunnleggende blendahvite fakter - daffe trommer og sjenerte gitarer - at soulen i disse to låtene gikk tapt i oversettelsen.

«As you've might have noticed I?m really bad at dancing,» hevdet Smith helt på tampen av konserten. Det er for så vidt en ærlig sak, men det er også ganske avslørende, er det ikke?

Det fantes vel en tid da britiske band - primært knyttet rundt legendariske Factory Records - brukte sine stive skuldre, rygger og lår som verktøy til å omforme afroamerikansk og afrikansk musikk til like industrielle som utenomjordiske former.

Bastilles største bragd er imidlertid å låte så altfor kjent og samtidig mindre enn summen av sine inspirasjonskilder.

Hm, tja. Så hva er egentlig greia med Bastille?