FILM: Problemet med moderne superheltblockbustere er at de amerikanske filmstudioenes lanseringsavdelinger har blitt eksperter på å bygge opp forventninger som filmene ikke makter å oppfylle — langt mindre overskride. Dermed sitter man altfor ofte igjen med mediekampanjer som topper seg med trailerne, hvor selve filmene er kronen på verket i et maskineri som først og fremst er konstruert for å produsere underveldelse.

Triumf Zack Snyders «Batman v Superman: Dawn of Justice» triumferer både over forventningene og superheltfilmens iboende banalitet. For selv om den er et pompøst og oppblåst stykke kommersiell underholdning, er den også en kaotisk, overveldende, forvirrende og usedvanlig fascinerende filmopplevelse. Snyder når ikke de samme høydene av sublim actionmaksimalisme som George Millers «Mad Max: Fury Road», men han gir det et godt forsøk, og ære være ham for dét.

De to filmene har det til felles at de tar opp i seg filmtrailerens formspråk og dramaturgi: «Batman v Superman» starter med en kjapp reprise på Batmans opprinnelseshistorie, før den skildrer den brutale sisteakten av «Man of Steel» sett fra bakkenivå, og dette blir startskuddet for en uforutsigbar og actionfylt film som haster gjennom sitt eget plott og jevnlig sneier innom drømmesekvenser og glimt inn i framtiden.