FOTOFORBUD: Grunnet tåpelige fotorestriksjoner kom vi dessverre ikke tettere på Beck, som avrundet Øyas tredje dag på briljant vis. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
FOTOFORBUD: Grunnet tåpelige fotorestriksjoner kom vi dessverre ikke tettere på Beck, som avrundet Øyas tredje dag på briljant vis. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Anmeldelse: Beck på Øya

Kom, så - og briljerte.

KONSERT: Finnes det i det hele tatt noen som tenker mye på Beck i 2015?

Det er nemlig ikke så enkelt å peke på hva som måtte gjøre Beck Hansen til en innovativ skikkelse i disse dager, selv om han egentlig er like uforutsigbar og eklektisk nå som rundt tusenårsskiftet - lite annet enn hans rufsete røst knytter den glimrende, ferske radiosingelen «Dreams» sammen med den svale folken på fjorårets «Morning Phase».

Becks tapte relevans idag kan godt skyldes at kampen faktisk er over. Gapet mellom pop og rap på den ene siden og undergrunnsmusikk på den andre har forlengst svulmet hen, et faktum det neppe skader å tilskrive 45-åringen en del av skylden for.

Men svarte heller: Han har det fortsatt i seg.

Allerede ved startskuddet «Devil?s Haircut» låter det hele som en million dollars, med amerikaneren som inspirert maestro for det kontrollerte og vellydende(!) skrangelet. Kort etter svir han av hiphop-eksperimentet «Loser», som tross av å ha blitt utpult av FM-signaler siden 1996, fremstår overraskende lite datert.

Heretter beveger settet seg inn i sin både mest lavmælte og minst interessante akt.

Det kan godt skyldes at den vektlegger kutt fra «Morning Phase», som tross sin slående skjønne folkproduksjon, egentlig er ganske kald og distansert når det kommer til stykket.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«I?d like to defy the logic of all sex laws!», skriker han tidlig i konsertens andre halvdel, hvorpå funkkuttet «Sexx Laws» ruller i gang. Det er jommen ikke langt unna å krone Beck til en hvit James Brown, om det noen sinne var en.

Eller var det Prince?

Under det fenomenale ekstranummeret «Debra» - med Beck kledd i kledelig helhvitt - legger han stemmen opp i en forførisk falsett, svinger seg entusiastisk over scenegulvet og lirer av seg et uungåelig «Hallelujah». Det er den beste vervekampanjen for scientologikirken jeg har vært borti, i hvert fall.

Av en eller annen grunn sitter det som smurt blant eksentriske rapbangere, atmosfæriske folkballader og frenetiske bluespunkkutt. Sistnevnte mestrer for øvrig Beck og band i en grad der Jack Whites eksistens tenderer mot å bli overflødig.

Kanskje ville det vært like greit: White begynner å ligne stadig mer på en grinebiterske rockist, feilaktig overbevist om at «alt var bedre før». Om hans norskættede likemann poengterer noe ved sitt Øya-besøk, så er det at tilnærmet alle musikalske uttrykk stiller likt.

Ni år har passert siden forrige besøk her på berget.

Mye tyder på at han fortsatt har en hel del å lære bort.