ØYA-STEREOTYP: Stuart Murdoch var blant venner under Belle & Sebastians konsert på Øya 2015. Foto: Christian Roth Christensen
ØYA-STEREOTYP: Stuart Murdoch var blant venner under Belle & Sebastians konsert på Øya 2015. Foto: Christian Roth ChristensenVis mer

Anmeldelse: Belle & Sebastian på Øya

Skotter i sommersol.

Haha, er ikke Stuart Murdoch selve stereotypen av en Øya-gjenger?

Frontmannen i det skotske indiepopbandet Belle & Sebastian har i hvert fall alle attributtene på plass: Middelaldrende, hvit mann, temmelig belest og mildt selvironisk, med en vesentlig besettelse på lun, kokett gitarpop.

For ikke å glemme de ekstremt keitete dansebevegelsene, best illustrert under det tidlige konsertkuttet «The Party Line», den mest blåøyde diskoen man finner på overraskende dansbare «Girls in Peacetime Want to Dance» av året.

TRIVELIG: Topp stemning på lokal festival. Her under Belle & Sebastians konsert. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
TRIVELIG: Topp stemning på lokal festival. Her under Belle & Sebastians konsert. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer

Når sant skal sies, så er vel også dét selve inkarnasjonen av Belle & Sebastians musikalske uttrykk.

«Jeg synes det er greit, men det er litt nørd,» utbryter en venn av meg allerede tre låter inn i settet. Snaue ti minutter senere har hun fått nok av bandets nærmest karikerte koselighet, og forlater det folkefulle området foran Amfiscenen.

Jeg er ikke akkurat noen blodfan selv, for å si det sånn, men langt verre saker og ting kunne ha lydsatt en så langt hyggelig festivalettermiddag - særlig når det er en av sommerens ytterst få med solskinn.

Murdoch & co. forstår åpenbart at de først og fremst er blant venner.

«At least three people here paid to see me pretend to play these friggin' bongos,» spøker han, for så å daske halvhjertet på to trommeskinn mens den perkussive playbacken til «Perfect Couples» surrer i vei.

Apropos perfekte par: Når skottene skal til å fremføre deres kanskje mest kjente låt, «The Boy with the Arab Strap» (en slags hyllest til deres foruroligende kamerater i Arab Strap, også fra Glasgows bugnende indiescene på 90-tallet), inviteres en haug med tilhengere opp på scenen.

Blant dem finner en skjeggete, lubben kar og en pike med rosa lokker umiddelbart tonen, og kliner bokstavelig talt til mens yndlingsbandet klimprer kompetent i forgrunnen.

Er det ikke slike øyeblikk man lever for?

Du kan banne på at de to vil være uenige i terningkastet på denne anmeldelsen, men det er nå så. Jeg kan kun snakke for meg selv, men som ren tilskuer trenger likevel en konsert gjerne litt mer brodd for å gå fra «trivelig» til «minneverdig».