KOSMONAUT: Biosphere kurerer fyllesyke med sitt flotte sett på Øyafestivalen. Foto: Øistein Norum Monsen/Dagbladet.
KOSMONAUT: Biosphere kurerer fyllesyke med sitt flotte sett på Øyafestivalen. Foto: Øistein Norum Monsen/Dagbladet.Vis mer

Anmeldelse: Biosphere på Øyafestivalen

Slumrestund i kosmos.

KONSERT: Geir Jenssens domene er det ubarmhjertige og ukjente, det være seg arktiske isøder eller de dunkleste avkrokene av kosmos.

Biosphere

5 1 6
Hvor:

Sirkus, Øyafestivalen

Tilskuere:

ca. 1500

«Space is the place»
Se alle anmeldelser

Sistnevnte sfære preger ikke bare hans første fullengdere som Biosphere, «Microgravity» og «Patashnik» (begge nylig reutgitt, med sistnevnte som kveldens omdreiningspunkt), men også i stor grad hans sett på Øyafestivalen.

Det første publikum møter, i tillegg til 54-åringens vektløse synthmusikk, er nemlig den ikoniske månelandingen fra 2001: A Space Oddity, og flere snutter og samples fra sci-fi-filmsamlingen hans følger som perler på en snor.

Men hei: Om du tror du skal få høre noe som vil tvinge deg ut i full dansing, har du kommet til feil sted.

Selv om Biosphere springer ut av klubbmusikken – uten hans dealing av technotolvtommere i hjembyen Tromsø på nittitallet ville neppe Röyksopp eksistert, for å nevne noe – er hans tilnærming til sjangeren svært innadvendt.

Nettopp derfor har han også lagd flere av tidenes beste ambientplater. For hva det er verdt, synes jeg selv at «Substrata» og «Dropsonde» stadfester Jenssen som det kanskje største musikalske geniet vi har her til lands.

Settet åpner fullstendig blottet for rytmer, men beveger seg kjapt inn i vuggevennlig terreng: «Pathasnik» er jungle så reservert som du får det, mens «SETI Project» fra samme plate låter som techno i ferd med å desintegrere.

Skulle man være dødsliten etter en hel uke med nådeløs festivalfesting (kremt!) er slike lydlandskaper så velkomne som de kan få blitt. Dette er nemlig konsertekvivalenten av å ligge i et mørkt rom og få knadd fyllesjuka ut av seg.

I likhet med en ordentlig god massasje, er musikken til Biosphere vond og deilig på samme tid; den maner til en mild katarsis som får en til å føler seg vitalisert i etterkant.

«Dette er helt blast, ikke sant?» sier en skrue med solbriller til meg der vi befinner oss på første rad. Han virker rimelig full – eller stein, hvem vet – men er like fullt i stand til å la seg suges inn i tromsøværingens univers.

Vi er nok kun del av en mindre kjerne: Småskravlet sitter løst i lokalet, lik en øresus gjerne går i håndgemeng med miljølydene. Men så er også musikken til Biosphere full av nettopp det.