Bjarte Breiteig er en formidabel novelleforfatter og imponerte også med sin første roman, fjorårets «Mine fem år som far». Nå kommer han med essays, delvis nyskrevne, delvis tekster som har stått på trykk før, men som er bearbeidet for denne samlingen.

En del av tekstene behandler andre forfattere; Tarjei Vesaas, Laila Stien, Kjell Askildsen og Tor Ulven, eller filmskapere som Kubrick og Tarkovskij. Det er prisverdig at den altfor oversette Stien er viet et eget essay. Askildsen behandles i en mail-utveksling mellom Breiteig og Øyvind Ellenes, en sekvens som faller litt utenfor essay-sjangeren og som kanskje er litt vel utflytende.

En liten betraktning om det såkalte Rothko-kapellet i Houston (som er falt ut av innholdslista) er til gjengjeld kortfattet og distinkt. Et reisebrev fra New Zealand ligger også litt utenfor rammen, men hvor nøye skal man være med at alt i en slik samling skal være formmessig stringent? Kanskje ikke så veldig. Det må også være spillerom for å prøve seg fram i en sjanger som for tida er under kraftig debatt i Norge.