SAMMEN IGJEN: Ole Paus (t.v.) og Ketil Bjørnstad har samarbeidet på plate i 42 år, og nå hyller de Froland kommune og innlandskulturen på «Frolandia».  Foto: Stian Herdal
SAMMEN IGJEN: Ole Paus (t.v.) og Ketil Bjørnstad har samarbeidet på plate i 42 år, og nå hyller de Froland kommune og innlandskulturen på «Frolandia». Foto: Stian HerdalVis mer

Anmeldelse: Bjørnstad og Paus hyller Froland. Ja, Froland!

Avlyst bestillingsverk ble album med 17 sanger.

ALBUM: Ole Paus' trippelalbum «Avslutningen» (2013) skulle bli hans siste, lenge leve liveartisten Ole Paus!

Det varte i to år, og det er vel bare hans gamle venn Ketil Bjørnstad som kunne klare å lokke ham utpå igjen. De to har samarbeidet om en rekke prosjekter siden 1973, og det er en fryd å høre dem sammen igjen. Og - her handler det ikke om soloartisten, men om tolkeren Paus.

Bjørnstad har uttalt at han aldri skriver noe uten å ha Paus' stemme i tankene, og det er lett å tenke seg at disse sangene er skrevet for Paus.

Betillingsverk «Frolandia» var opprinnelig et bestillingsverk fra Froland kommune, men ble avlyst på grunn av svakt billettsalg og mangel på ekstern økonomisk støtte.

Bjørnstad hadde ikke lyst til å gi opp prosjektet, og bestemte seg for å gi det ut på plate.

Det 65 minutter lange albumet kalles «et landskapsmaleri i viseform», en personlig hyllest til landskapet og til småsamfunnene i innlandet i Norge - et slags svar på hyllesten av kystkulturen.

Stort - og trivielt Det er et ambisiøst prosjekt, og jeg ser for meg at det ville funke utmerket som en lokal forestilling, kanskje med tilhørende bilder og med noen mellomstikk.

På plate er det litt vanskelig å se storheten.

Det er blitt 17 sanger med tekster med utgangspunkt i sør, uten at det alltid er like lett å finne igjen den røde tråden. Det store blandes med det  trivielle.
 
Idrettsanlegg Bjørnstads storverk «Leve Patagonia» (1978), med Ole Paus som en av flere vokalister, handlet om Hans Jæger og Kristiana-bohemen og tok utgangspunkt i drømmen om bohemenes forjettede land i Sør-Amerika.

Frolandia er derimot ingen luftspeiling, men et idrettsanlegg i Froland kommune, rett nord for Arendal. Det er mer tilfeldig og nevnes riktignok i en av låtene, men har ellers svært lite med Bjørnstads «Frolandia» å gjøre.

Flere vokalister? Og kanskje blir dette i største laget, større enn Froland fortjener? Samtidig er det et eksempel på at alt og alle har en historie. 17 sanger er likevel noen for mange til at interessen holdes oppe hele veien.

I den forbindelse kan jeg ikke fri meg fra en idé. Ikke til forkleinelse for Paus, men det hadde kanskje vært interessant å fordele vokalpliktene, som på «Leve Patagonia» - gjerne med vokalister fra det blide Sørland.

Det ville gitt prosjektet en annen dybde og innfallsvinkel.
 
Annbjørg Lien Ved siden av Bjørnstads velklingende piano og Paus' rufsete stemme er Annbjørg Lien sentral her. Hennes hardingfele og nøkkelharpe har fått overraskende stor plass, men det gir sangene en slags felles identitet som bryter med det ellers relativt montone lydbildet. 

Tekstene Paus' tekster kjenner vi, enten han skriver dem for seg sjøl eller for Jonas Fjeld eller andre. Her er det Bjørnstad som fører ordet, riktignok revidert av Paus.

«Frolandia - 17 sanger»

Ketil Bjørnstad & Ole Paus

4 1 6
Plateselskap:

Grappa/Musikkoperatørene

Se alle anmeldelser

Best er åpningen «Et sted å slå seg ned» og avsluttende «Et sted å slå seg ned II» og «Turbinene ved Bøylefoss», mest på grunn av spennende arrangementer, instrumentalen «Mot skogen» og dessuten «Mykland» og «Vi som trekker i trådene», der Rolf Kristensens akustiske gitar blander seg med Liens strengelek.

«Turkart for Froland»
er dessuten et slags nøkkelspor. «Noen som sa, hvorfor flytter man hit?», snakkeynger Paus, og både Tufte og Eia blir nevnt blant alt kommunen måtte ha å tilby. Og det er ikke lite, fra Maxbo og grilldress til vårrull fra Thailand og blå Amazon.

Og når sant skal sies er Froland for meg fortsatt bare en nabokommune Vidar og Jan Tore truer med i «Lille lørdag», fra sin framskutte plass på Rutebilstasjonen i Arendal.

Anmeldelse: Bjørnstad og Paus hyller Froland. Ja, Froland!