Anmeldelse: «Black Mass»

En kledelig dempet og behersket Johnny Depp spiller hovedrollen i det uforløste gangsterdramaet «Black Mass».

Film: Det at god stemning i studioet eller på filmsettet fører til god kunst er en myte på linje med den om at kunstnere presterer bedre når de ikke har penger til å betale husleia. Og et av de fremste bevisene på at hypotesen god stemning = god kunst ikke stemmer er Johnny Depp, som det siste tiåret etter alt å dømme har kost seg glugg i hjæl med den ene bisarre og karikerte rolletolkningen etter den neste, uten at det har resultert i altfor mange verdifulle bidrag til filmhistorien.

Behersket Det mest oppløftende med Scott Coopers «Black Mass» er da også at den gir oss en Johnny Depp som ikke bare tidvis minner om den vi hadde før han solgte sjelen sin til Jack Sparrow, men som også viser at det er mulig å bygge på det han har lært av sine samarbeid med Tim Burton og Gore Verbinski. Det mest eksentriske med Depps tolkning av Boston-gangsteren James «Whitey» Bulger er parykken og løstennene, og iført dette relativt nøkterne kostymet leverer han en overraskende dempet og behersket rolletolkning av Nord-Amerikas mest beryktede nålevende mafiaboss.

«Black Mass» begynner i 1975 og forteller historien om hvordan Bulger bygget opp et kriminelt imperium samtidig som han samarbeidet tett med FBI. Det er en historie som involverer massevis av grov, samvittighetsløs vold, og som er såpass tro mot oppskriften Martin Scorsese etablerte med «Goodfellas» at man så godt som alltid vet hva som venter rundt neste sving. Men det den mangler av spenning og innsiktsfulle analyser av organisert kriminalitet tar den igjen i håndverk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Stemningsfull Sammen med fotograf Masanobu Takayanagi maner Cooper fram et Boston som beholder sitt stemningsfulle lurvete preg gjennom 70-, 80- og 90-tallet. Tidskoloritten er elegant og miljøskildringene fremstår som presise, og i våre dager går det i det hele tatt altfor lang tid mellom hver gang man ser en sjangerfilm gjøre seg såpass flid med estetikken som her. Dette inntrykket forsterkes av rollebesetningen, som foruten Depp og Joel Edgerton i rollen som den tvilsomme FBI-agenten John Connolly teller solide navn som Benedict Cumberbatch, Kevin Bacon og Peter Sarsgaard.

Den amerikanske gangsterfilmen har vært inne i en kreativ dvale siden «Sopranos» ble avsluttet i 2007, og selv om «Black Mass» mangler originaliteten og den indre nødvendigheten som skal til for å revitalisere sjangeren, byr Cooper på en rekke fine enkeltelementer av typen som kun virkelig kommer til sin rett i en kinosal. Så å si alle filmens kvaliteter er å finne i bildene, enten de skildrer de døde øynene og uttrykksløse ansiktene til Bulger og hans partnere eller den brå overgangen fra det rufsete, grå Boston til det rastløse, fargesterke Miami.

Unnvikende «Black Mass»' største utfordring består i å framstille høyst reelle mord og andre typer grov kriminalitet som meningsfulle og forståelige handlinger. Med tanke på at de fleste av fortellingens sentrale aktører fortsatt er i live er dette en krevende balansegang, og filmens store svakhet er at Cooper unnlater å ta stilling til dette sentrale moralske dilemmaet.«Black Mass» blir dermed en film uten kjerne, som flyter på dyktige skuespillere og velprøvde standardgrep, men til Coopers forsvar skal det også sies at det er først når man reflekterer over filmen i ettertid at den virkelig begynner å rakne.