BLID: Det er ikke ofte du ser Joakim Thåström så blid. Fra Øyafestivalen lørdag kveld. Foto: Markus Thorsen / Øyafestivalen
BLID: Det er ikke ofte du ser Joakim Thåström så blid. Fra Øyafestivalen lørdag kveld. Foto: Markus Thorsen / ØyafestivalenVis mer

Anmeldelse: Blytung Thåström på Øya

Fanfanfan, for en konsert!

FESTIVAL: Alt er som det skal være. Bandet starter, Joakim Thåström (58) kommer ganske raskt strenende inn - med dress og svart hatt - vifter frenetisk med fingrene, tar noen runder i ring før han sender et nådeløst blikk i retning mikrofonen og griper den nesten motstrebende.

«Alltid va på väg» synger han, og det føles sånn.

Thåström har til gode å skuffe på konsert, og han gjør det ikke her heller.

Faktene Det er akkurat som om tida har stått stille siden han besøkte Øya for seks år siden: De samme faktene og spastiske bevegelsene, bare noen nye låter i tillegg til de gode, gamle.

Og én Imperiet-låt («Jag är en idiot»).

Men noe er forandret. Vi møter en enda tyngre Thåström, og da tenker vi utelukkende musikalsk. Årets album «Den morronen» er rock noir - industrirock/støyrock a la Nick Cave og Mark Lanegan - og det er utgangspunkt for seansen i sirkusteltet.

Blytungt Men altså, tungt! Bassen nærmest skingrer i ørene, og starten blir nesten ubehagelig for oss som står langt framme.

Det retter seg ganske raskt, men repertoaret er fortsatt blytungt og råere enn vi kan huske å ha hørt ham. Faren er at detaljer i de i utgangspunktet fine låtene blir borte, og det kan bli vel massivt i lengden.

Ørehvile Men - bare til ørene får hvile i flotte «Sönder Boulevard». Etter hvert kommer også livefavoritten «Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce» og «Kort biografi med litet testamente» - og selvfølgelig - «Fan fan fan» som første ekstranummer. 

Alle innvendinger er glemt.

Og - sjøl om han nok hadde tjent på å porsjonere ut disse roligere låtene for å skape en større dynamikk, er en av våre absolutte favorittsvensker uansett i en særstilling i Skandinavia.

For ingen synger blues som Thåström.