ALBUM: Det er egentlig et veldig eiendommelig og modig karrierevalg: Den noen-og-sytti år gamle Bob Dylan - hvis stemme de siste årene har hørtes ut som en 100 sigaretter og en liter med torvrøkt, cask-strength maltwhiskey dratt baklengs gjennom en falleferdig fuglekasse - bestemmer seg for å bli crooner og tolke standardlåter fra Frank Sinatra-katalogen.

Fjorårets «Shadows In The Night» var like fullt et nydelig Dylan-album. En ikke helt ulogisk, skulle det vise seg, forlengelse av de nostalgiske swingtilløpene han sporadisk har sneiet innom gjennom sine 2000-tallsplater.

Og den crooningen var sannelig ikke verst likevel, Dylans presise artikulering og treffsikre fraseringer av krevende materiale en stor overraskelse, hans intime tolkningsnærvær veier lett opp for de feil og mangler som tradisjonelle parametere for vokalprestasjoner ellers ville tatt ham på.

Og så var det hele tonen og feelingen på albumet, med steelgitaren i utsøkt, stemningssettende hovedrolle.

Hvis du sliter med Dylans stemme og sliter med den sentimentaliteten som forbindes med steelgitar, så var det to gode grunner til helt og holdent å styre unna. I så fall er det bare å styre unna denne oppfølgeren også. Men er man svak for Dylan sånn i allminnelighet, svak for steelgitar og svak for Sinatra, så er dette igjen et nydelig, helhjertet prosjekt.