Foto: Promo
Foto: PromoVis mer

ANMELDELSE: Brandon Flowers nye plate er en blanding av overdådig tullball og hektende megapop

The Killers-vokalisten er ingen balansekunstner.

ALBUM: Brandon Flowers stiller seg lagelig til for hugg. Ikke bare er The Killers-vokalisten uforholdsmessig svær i kjeften - han har uttalt at alle låtene på denne plata er singelmateriale, han er også ganske skamløs i sin omgang med kraftige virkemidler.

Forrige soloplate var en slags ode til klassiske 70-tallsartister som Fleetwood Mac og Tom Petty. Denne gangen er det en mer glorete 80-tallsestetikk som preger låtmaterialet. Det handler fortsatt om Las Vegas, men det handler mer om de mørke bakgatene enn funklende neonlys.

Det pumper i krasse synthbasser, blåserne tuter ivrig og eltrommer like bombastiske som de Phil Collins trakterte i sine glansdager fyller bakteppet. Peter Gabriel, Genesis og Paul Simons produksjonsvalg rundt midten av 80-tallet er en god rettesnor. Flowers er udiskutabelt en karaktersterk og framifrå sanger.

Resultatet her hviler rett og slett på hvor mye outrert 80-tallsfetisj refrengene til Flowers tåler før de deiser i bakken. Fasiten ligger på rundt halvparten. Åpningslåten «Dreams Come True» er så ublu grandios at det blir artig.

ANMELDELSE: Brandon Flowers nye plate er en blanding av overdådig tullball og hektende megapop

Refrengkvalitetene i låter som «Can't Deny My Love» og «Lonely Town» er udiskutable. Men det er også mye av materialet her som tipper over i ukarismatisk og overdådig tullball.