Anmeldelse: «Carol»

Kritikernes foreløpige Cannes-favoritt er et kaldt, klaustrofobisk og dempet drama.

FILM: Todd Haynes? «Carol» er en av de filmene som har fått best mottakelse under årets filmfestival i Cannes så langt. Haynes er kjent for å bruke stilistiske uttrykk fra ulike epoker til å lage komplekse filmer om identitet og sosiale roller, ofte med et underliggende fokus på seksualitet, og en slik historisk bevissthet har bredt nedslagsfelt i filmkunstens høyborg.

Forbudt kjærlighet «Carol» utspiller seg i 1952, og forteller historien om et kjærlighetsforhold mellom den velstående sosietetskvinnen Carol og den unge butikkhjelpen Therese. Carol er i ferd med å skille seg fra ektemannen, og selv han fortsatt ikke ønsker å gi slipp på henne, er det samfunnets holdninger til kjærlighet mellom to kvinner som er hennes største problem.

Fotograf Edward Lachmans vakre, skumringsaktige innendørsscener tegner et klaustrofobisk bilde av 50-tallets New York. Og dette understøttes av Cate Blanchett, som skildrer tittelfiguren som en kvinne som har spilt rollen som en respektabel frue så lenge at hun truer med å forsvinne inn i sin egen fasade. Møtet med Therese (Rooney Mara) vekker imidlertid kampviljen i henne, og gradvis trer en stoltere og mer selvstendig kvinne fram.

Dempet drama Det er mange dramatiske opptrinn i «Carol», men lite av denne dramatikken når publikum. Det er som om filmen hele veien legger bånd på sine egne følelser, og kun spiller ut så mye lesbisk lidenskap og romantikk som 50-tallets USA hadde plass til.

I motsetning til hva man skulle tro gir ikke dette opphav til noen indre spenning. Snarere er det som om Haynes langsomt og pedagogisk lar rollefigurene spille ut samfunnets forhåndsbestemte framskritt.