FLØRTEPUS: Cashmere Cat spiller på publikums forventninger under sin konsert på Slottsfjell. Foto: Christian Christensen / Dagbladet.
FLØRTEPUS: Cashmere Cat spiller på publikums forventninger under sin konsert på Slottsfjell. Foto: Christian Christensen / Dagbladet.Vis mer

Anmeldelse: Cashmere Cat på Slottsfjell

Pus på prøve.

KONSERT: Endelig har Cashmere Cat noe å bevise.

Han føler det i hvert fall slik selv, skal man tro et ferskt intervju i musikkblekka The Fader.

Når Magnus August Høiberg, som han heter i passet, sier dét, er han naturligvis typisk beskjeden - dette er en mann man i beste fall ser avbildet i profil, må vite - men nå er det faktisk alvor: Både Ariana Grande, Charli XCX og Kanye West(!) vil ha en bit av terten hans, og jommen har ikke også fingerspitzgefulen hans også satt sitt preg på Miguels blodferske og briljante nye album.

Jeg skjønner dem godt, jeg.

Haldenseren har tross alt nærmest skapt sin egen lille sonisk øy, der breial traprap og frenetisk EDM møter eventyrlig animepop og skimrende r&b. Ikke minst demonstrer uttrykket klubbmusikks dualisme, at den er både ekstrovert og innadvendt på samme tid.

Sjenert som han altså er, velger han å sprette opp bak DJ-pulten fremfor å vandre inn på scenen, med kun et mildt vink som velkomsthilsen. Heldigvis tar musikken seg av samtalen.

Settet åpner riktignok i et lavmælt lynne, men den innledende vindpipevuggevisen skifter kjapt form til spenstige, karibiske polyrytmer mikset med kjenningsmelodien «Mirror Maru».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Heretter balanserer katta karakteristisk hårfint mellom å mane til stupid steking og vennlig vugging. Særlig interessant er denne balansen når festivalpublikummet strekker skjorteermene sine i luften for å gripe fatt i klimakset, men får til gjengjeld heller noe å bryne de beduggede kroppene sine på - det være seg dumpe grimebeats eller Rusties subversive dubstep.

Slike øyeblikk minner litt om denne videoen, men må leses mer som en godlynt utfordring enn noen praktisk spøk.

Settet byr også på øyeblikk som er beint fram umiddelbare. Cashmere Cats remiks av briljante «Sommerflørt» er eksempelvis det eneste kuttet som får merkbar applaus, mens den svingode Chris Brown-singelen «Ayo» fungerer som en flott sisteetappe. Der og da kan jeg umulig være den eneste som koser seg glugg seg på slottsfjellplenen.

I det hele tatt er plasseringen det eneste som skurrer ved produsentens fisefine sett. Når Slottsfjell først er den eneste norske musikkfestivalen som yter klubbmusikk respekt, gjennom innendørskonseptet Kastellnatt, burde de forstå at Cashmere Cat gjør seg aller best i mørket.

Der er det tross alt enda enklere å finne seg sin egen krok - og slippe helt løs mens man danser med seg selv.