KLAUSTROFOBI I DYPET: Benjamin Helstad, Heidi Toini og Mads Sjøgård Pettersen lever ut et trekantdrama nede i grotten.
KLAUSTROFOBI I DYPET: Benjamin Helstad, Heidi Toini og Mads Sjøgård Pettersen lever ut et trekantdrama nede i grotten.Vis mer

Anmeldelse: «Cave»

Holder ikke alt den lover.

FILM: Ulmingen er det ingenting å si på i «Cave», den nye spenningsfilmen til Henrik Martin Dahlsbakken. Dahlsbakken, som har lansert fem filmer på to år, er full av driv og følsom for drifter, for ønskene og lystene som styrer oppførselen til hovedpersonene hans, men som de aldri kan vedkjenne se.

«Cave» begynner på klassisk vis med vennegjeng på tur, og med en idiotsikker plan om uskyldig friluftsliv som naturligvis kommer til å ende med forferdelse. Dykketuren til en dyp fjellgrotte er i utgangspunktet en ualminnelig tåpelig idé, all den tid Charlie (Heidi Toini) er kjæresten til Adrian (Mads Sjøgård Pettersen) og eksen til Viktor (Benjamin Helstad), noe ingen av dem i er i nærheten av å ha kommet over.

Sjalusi og besettelse

Men kjæresteskiftet åpner for mye bra friksjon. Vaktsomhet og aggressivitet trenger seg gjennom det som ikke lenger kan sies å være vennskapelig vitsing. Sjalusi og erotisk besettelse er det som egentlig styrer i de tilsynelatende alminnelige samtalene. Fakter, gester, talemåter og kroppsspråk får frem den generelt rølpete omgangsformen i gjengen, mens fjellheimen legger en majestetisk, takkete krone rundt dem.

Fin klaustrofobi

Trykket øker enda mer når de tre firer seg ned i det farlige grottelandskapet, som ville vært skummelt nok om det ikke også hadde vært for restene av en tidligere ekspedisjon som har det med å dukke opp her og der. De smale steinkorridorene og den isblå vannoverflaten åpner for godt utnyttet klaustrofobi, og spenningen mellom dykkerne gjør at småknuffingen og «ha ha, der skremte jeg deg»-øyeblikkene synes å bebude noe mer truende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skuespillerne holder seg bra innenfor det nøkterne friskus-møter-lasaron-uttrykket, og særlig Benjamin Helstad har en ordknapp ubekvemhet som passer rollen godt.

«Cave» ville med andre ord vært en finfin thriller om det ikke hadde vært for en liten innvending og en stor.

Løse tråder

Den lille er at det iblant er litt for synlig at regissør Dahlsbakken, sitt åpenbare talent til tross, er selvlært. Dialogene bærer preg av rykkete klipp og små aksebrudd, som skaper lette lugg gjennom replikkvekslingene. Visuelt flyter de ikke så godt som de burde.

Den store innvendingen er at iveren synes å bli overivrig, og at «Cave» lover mer enn den holder. Flere ledetråder legges ut uten å plukkes opp igjen, og mysteriet blir ikke løst i tilstrekkelig grad. Sjelden har en film vært så utilslørt om at det er en oppfølger på trappene, men å utsette såpass mye av oppklaringen til neste kapittel, virker mer dovent eller rådløst enn appetittvekkende.

Drøm og virkelighet

I dette har «Cave» ett og annet til felles med Dahlsbakkens forrige film, «Sensommer», som også iblant gjorde skillet mellom drøm og virkelighet uklart og ikke var så nøye med å oppklare hva som hadde vært hva.

Sånt kan det bli fascinerende historier av, men regissøreren mestrer ikke kunsten helt ennå. Det kommer et punkt der følelsen av at det fremdeles er et mysterium der, noe gjenstridig, går over i en mistanke om at det egentlig ikke går helt opp, og at det gjøres et ikke helt elegant forsøk på å skjule det. Dahlsbakken vet hvordan han skal åpne filmene sine. Nå må han lære seg å lukke dem.