Anmeldelse: «Creed»

Bringer frem blåveiser og tårer.

FILM: Da Sylvester Stallone var ung og blakk, pleide han å føre samtaler med sitt eget speilbilde, som erstatning for psykologen han ikke hadde råd til. Det var et trekk han senere skulle gi en av sine ikoniske skikkelser, bokseren Rocky Balboa.

«Creed» er den syvende filmen der Rocky er med. Her lar han den unge, intense Adonis (Michael B. Jordan) øve på slag mot den han ser i speilet, fordi han er den egentlige motstanderen. Som med så mangt i «Creed» er det et enkelt bilde som fort kunne blitt banalt, men som her får en poesi ved seg.

Apollos sønn
Rocky er ikke lenger midtpunktet. Her er det Adonis, som er sønn av Rockys avdøde konkurrent og bestevenn Apollo Creed, og en elskerinne, noe som gjør forbindelsen til den legendariske faren enda litt mer oppfliset. Adonis er en ung mann med mye halvveis innestengt frustrasjon.

Han vil ikke ha Creed-navnet, for om han gjør, vil han alltid bli definert ut fra sammenligningen med faren. Men han oppsøker den aldrende Rocky, enkemann og eneboer i Philadelphia, for å få ham til trener. Det anes et håp om at det kanskje er her den er, muligheten til å styre kampviljen og kampbehovet, det som også var i faren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Creed» er først og fremst en skikkelig god sjangerøvelse, som er innom alle kjeglene publikum forventer av en boksefilm med respekt for seg selv. Den tonsatte terningsmontasjen, den hylende krangelen når det virker som om alt rakner, det stigende crescendoet i kampen på slutten, med de andres engstelige ansikter i publikum. Boksescenene er uten lyte, filmet i lange, flytende tagninger uten klipp, rene, oversiktelige, spennende, og uten den hissige kryssklippingen som har blitt stadig vanligere, den som fremkaller hodepine hos flere enn slåsskjempene i ringen.

Spill som gjør inntrykk
Men «Creed» vinner også på å gå tilbake til nøkternheten «Rocky»-filmene etter hvert slapp taket i. Manus og regi er ved Ryan Coogler, den uhørt begavede 29-åringen som også stod bak indiedramaet «Fruitvale Station».

Den filmen handlet om politivold mot unge svarte menn. Inn i den strømlinjeformede «Creed» sildrer sosial og psykologisk bevissthet. Adonis er privilegert, han er adoptert av Apollos enke. Men når han ser etter en annen retning enn den mest striglede, er det få åpne gater. Møtet med Rocky virker forløsende.

Også Rocky er en ordknapp mann med ett utpreget talent, og en frykt for å bli marginalisert på alle andre arenaer. Begge mennene gjør inntrykk på sitt dempede vis. Jordan er en av sin generasjons mest interessante skuespillere. Her er det som om indre stormkast og strålende smil seiler ut på ansiktet hans, i rollen som en søkende ung mann som har mer og mer sammensatte følelser enn han har språk for.

Rørende
Også Rocky strevde alltid med språket, og Stallone, Oscar-nominert for rollen, utstråler igjen mer varme enn han finner ord for, samtidig som også han har lodd han sleper med seg.

Fullkomment er det ikke. Når Adonis? motstandere presenteres, den ene mer fryktinngytende og snerrende enn det andre, skjer det gjennom påstemplede vignetter. I disse delene av «Creed» får den menneskelige historien en skjemmende eim av dataspill.

Men det har lite å si når dramaet flytter seg til den siste ringen, og synet av menn som reiser seg for å dælje til hverandre uventet bringer blankheten frem i blikket, fra et sted i hjertet «Creed» klarte å snike seg frem til.