RIVALER: Mark Wahlberg og Will Ferrell er far og stefar i «Daddy’s Home».
RIVALER: Mark Wahlberg og Will Ferrell er far og stefar i «Daddy’s Home». Vis mer

Anmeldelse: «Daddy's Home»

Maskuliniteten er atter i krise.

FILM: Det er en forvirring som helt sikkert blir vanligere og vanligere. Ektemann nummer to får ørene fulle om hvor uansvarlig og hensynsløs ektemann nummer én var, og gjør sitt beste for å bøte på manglene. Etter noen år oppdager han at uansvarligheten og hensynsløsheten var noe av det som gjorde ektemann nummer én uimotståelig i utgangspunktet. Og at han er det fremdeles.

Bredbent forstyrrer
Brad (Will Ferrell) bor i et av disse hjemmene med store, kremhvite kjøkken og svære, irrgrønne hager, som har vært den anonyme adressen til enhver amerikansk komediefamilie siden syttitallet en gang. Han jobber iherdig med å knytte seg til barna til kona (Linda Cardellini). Men når Dusty (Mark Wahlberg), barnas far, skrider bredbent inn i idyllen og tar seg til rette, våkner mistanken om at både barn og hustru kanskje er lei av å bli forstått i hjel.

De selvfølgelige mengdene og søl og skader til tross: «Daddy's Home» er en lettfordøyelighet uten smak og lukt, en parade av situasjoner der Brad kan føle seg overgått.

Nifs manipulasjon
Barna er krampaktig søte-frekke og sentimentalitetsplaten skrus gradvis opp til full styrke. Wahlberg flekser «Ted»-musklene og viser igjen på at han er god på å gjøre gutteguttete roller pokerfjesmorsomme, mens Ferrell er seg selv på sitt mest automatisk ferrellske. «Daddy's Home» virker som et resultat av at en dress på et filmstudio kastet et blikk på premiereplanen og tenkte hei, vi trenger noe fjas alle kan le av. Hvordan er det folk lever i dag igjen?

Her og der glir det over i det oppkvikkende ubehagelige. Dustys manipulasjoner av Brad, for å få ham til å virke mest mulig hjelpeløs mens han selv holder seg uangripelig, er godt dialoghåndverk. Og det er helt sikkert noe vettugt å si her om moderne maskulinitet, om menn som går inn for å være så myke som mulig samtidig som de får en stadig mer ubehagelig følelse av det omgivelsene bestiller, ikke er de de vil ha.

Det finnes gode historier om det temaet. «Daddy's Home», på sin side, er en drøvtygget, doven en.