TAR PLASS: Dagny tør å ta plass på scenen og i lydbildet. Det kan være London som har gjort henne litt unorsk, for hodet hennes eksploderer neppe av at en fremmed ønsker henne en god dag.  Foto: Anita Arntzen / Dagbladet
TAR PLASS: Dagny tør å ta plass på scenen og i lydbildet. Det kan være London som har gjort henne litt unorsk, for hodet hennes eksploderer neppe av at en fremmed ønsker henne en god dag. Foto: Anita Arntzen / DagbladetVis mer

Anmeldelse: Dagny på by:Larm

I ørkenen av sosial angst-pop er Dagny en forfriskning.

KONSERT: Til å være et navn som har boblet i et par år, har det vært en påfallende mangel på materiale å spore opp fra den London-baserte tromsøværingen Dagny Norvoll Sandvik.

I skrivende stund er den kun den forfriskende «Backbeat» som er tilgjengelig. Etter den lille hiten, og Lindmo-framførelsen av den å dømme, føyer ikke 25-åringen seg i rekken av norske artister som lager elektronisk sosial angst-pop som har gått i inflasjon her til lands.

Og det har NOPA (forening for norske komponister og tekstforfattere) også merket. De deler ut et stipend på 20 000 kroner til Dagny fra scenen like før konsertstart på Rockefeller.

I begrunnelsen lyder det at Dagny har en «troverdig og distinkt sangstemme som fenger øret umiddelbart. Det låter tidløst, samtidig som det låter oppdatert og kontemporært. Vi har å gjøre med sterk låtskriving som ikke behøver å pakkes inn i fancy studiotricks».

FIKK PRIS: Dagny klemmer låtskriver Mats Lie Skåre etter å ha mottatt et NOPA-stipend fra ham. Foto: Anita Arntzen / Dagbladet
FIKK PRIS: Dagny klemmer låtskriver Mats Lie Skåre etter å ha mottatt et NOPA-stipend fra ham. Foto: Anita Arntzen / Dagbladet Vis mer

Dagny takker, men virker mest gira på å starte sin tildelte by:Larm-halvtime. Hun gjør så med «Bed Of Nails», en oppløftende, om noe generisk sak hvor hovedpersonen går hardt i malinga på tamburinen sin.

Andresporet, «A Reminder», er hakket mer ambisiøs - inviterende og opprocka pop, som heller titter mot stadioner enn trange klubber på utkanten av Ring 1. 

Og Dagny tør å ta plass på scenen og i lydbildet. Det kan være London som har gjort henne litt unorsk, for hodet hennes eksploderer neppe av at en fremmed ønsker henne en god dag. 

Hun er sprudlende, impulsiv og en rakker på magnetiske melodier.

På sitt mest høylytte og fengende minner hun om en tidlig Katy Perry, men med en mer nærliggende inderlighet på nivå med svensker som Veronica Maggio og Tove Lo. 

Men min indre monolog ber om mer særpreg i monitor. Gjenkjennelighet er fint det, men flere av de sterke popmelodiene pakkes inn i et ferdigtygget poprock-oppsett, for anledningen drevet fram av bandet hun introduserer som «Richard-Chris-Richard».

Men så er «Man In The Moon» så fordømt fengende at man glemmer det, og med den klimaktiske avslutningen med «Backbeat», Dagnys sterkeste kort, forstår man hvor svært potensial som bor her. 

I NOPAs begrunnelse het det også at «med låtskrivertalentet og stemmen til Dagny, kan hun tre inn i mange typer lydbilder fremover».

Og det gleder jeg meg til!