Anmeldelse: «Dark Places»

Famler i mørket.

FILM: Å få det kunstige til å virke naturlig, krever sin kunstner. Omgivelsene er upåklagelig møkkete i «Dark Places». Som barn overlevde Libby (Charlize Theron) drapsraidet der moren og søstrene mistet livet, en forbrytelse broren ble dømt for.

Mørket i alle
Tretti år seinere driver hun rundt i vrakgodset fra den gang, i slitne rom med glisne møbler og tildekkede vinduer. Så blir hun konfrontert med fortida og tvunget til å se nærmere, på massakren, på seg selv og familien, på mørket som kanskje eller kanskje ikke fantes både i henne og de andre.

Føles som kulisser
Når elendet likevel ikke virker som annet enn gjennomarbeidede kulisser, er det fordi det som sies, er så tydelig oppstilt. Libby og de andre ramser opp fakta og kjensgjerninger for hverandre, i stedet for å ha spente, autentiske samtaler. Og «Dark Places»,» vet liksom ikke helt hvilke spor den skal følge i sitt eget, filtrede plott. Det springes fram og tilbake, mellom nåtida og fortida, mellom en retning som synes å lede til en oppklaring, som seeren for øvrig blir genuint spent på.

Det krafses borti noe mørkt og levende: Hvordan en skjør tillit og fortrolighet kan sprenges opp av rykter og assosiasjoner, hvordan et noia på samfunnsplan for satanisme og ungdommens råskap kan tolke det de gjør i fatalt verste mening. Men om dette skulle truffet, måtte «Dark Places» konsentrert seg mer.