Anmeldelse: «Deathgasm»

Gørr og gitarer

FILM: Hvis han fyren i sort t-skjorte bakerst i klasserommet ditt, som har et bandnavn med gotisk skrift på den sorte t-skjorta og tegner bloddryppende drodlinger på rutearket i stedet for å løse ligninger, hadde fått noen tusen for å lage film - da ville han laget nettopp «Deathgasm». Skjønt, kanskje han ville klart seg med mindre, for denne splatterparodien ser ut som om den er laget for en tjuekroning.

Fattigslig
I tilfellet «Deathgasm» virker det fattigslig mer enn sjarmerende. Det handler om han som tror han er den newzealandske småbyens eneste metalhead, til han finner den eneste andre.

De to guttene starter et band på sekundet og har snart klart å vekke en urgammel forbannelse. Lærere og foreldre reduseres til kjøttetende skrømt, motorsager må sveives igang og drømmedama på nabopulten får en vesentlig rolle å spille. Enhver morbid og tenåringsguttete fantasi får sitt utløp, i en slags VHS-gotisk innpakning som enten kan være en hyllest til spesialeffektenes barndom på åttitallet, eller nok et konsekvens av det knappestore budsjettet.

Karikatur av karikatur
Først og fremst er «Deathgasm» en komedie, en karikatur av en sjanger som allerede har karikert seg selv. Den er et stykke treffsikker tenåringssosiologi som likevel ikke lykkes, fordi det ikke finnes nok vitser for å veie opp for forutsigbarheten i sjangeren; en forutsigbarhet parodien bevarer snarere enn utfordrer. Den eneste veien å gå er den som blir stadig blodigere, til filmen vasser til knes i blod og tarmer.

Egentlig er den barnlige blodtørstigheten i «Deathgasm» noe av sjarmen. Smakløsheten dyrkes og den iboende umodenheten stilles ut med tindrende øyne. Problemet er at det blir mer enstonig enn hobbybandets første låt.

Både musikksjangeren og filmsjangeren kunne vært både utlevert og hyllet på mer oppfinnsomme måter. En film som «Deathgasm» tåler fint å være vulgær. Den tåler ikke å være banal.