Anmeldelse: «Den franske forbindelsen»

Ypper med et mesterverk.

FILM: Himmelen er høy og lys, palmebladene beveger seg i brisen fra Middelhavet, og menn med solbriller skyter hverandre fra lave biler.

«Den franske forbindelsen» er en av disse filmene som setter seg fore å skildre et hardt og brutalt sted der liv er billige, nærmere bestemt syttitallets Marseille - og skildrer det så svalt glamorøst at det er nettopp der du får lyst til å være. For den blodige rivieraen er blendende: Tidskoloritten er stemningsfull uten å trenge seg på, silhuettene er klassisk klokkeformede, og den glitrende havhorisonten har det med å plassere seg i bakgrunnen. Det drikkes av små glass over mørke bardisker og røykes tett. Alt er som det skal være.

Oppvask blant gjengene
Det er narkotikagjengene som styrer Marseille. Heroin kan seile uhindret gjennom byen på vei til Canada og New York og langerne kan likvidere hverandre på åpen gate, mens politiet sitter med bena på skrivebordet og leser tegneserier.

Inn i rottereiret rir den idealistiske og iherdige dommeren Pierre Michel (Jean Dujardin), med juridisk bøtte og mopp i hånda og klar for storrengjøring. Han skal snart bli besatt av jakten på narkobaronen Zampa (Gilles Lellouche), som han - nei, du sier ikke - har mer til felles med enn det først kan virke.

«Den franske forbindelsen» er laget med nennsom fingerspissfølelse og usentimental empati. Michel og Zampa var virkelige personer, barna og medarbeiderne deres har kommet med innspill underveis. Regissør Cédric Jimenez vokste opp i Marseille og observerte gjengmedlemmene som satt og skravlet på kafé. Dette er ikke en historie som er betraktet på fascinert avstand. Det tjener filmen på.

Overrasker aldri
Samtidig stammer kanskje også svakhetene fra følelsen av forpliktelse overfor materialet. For «Den franske forbindelsen» er nesten besynderlig forutsigbar. Den ser fordømt stilig ut, men kurvene i plottet er den dramaturgiske versjonen av fugledansen eller macarena. Det avlegges slitne snarvisitter hos forsømte ektefeller med rynke i panna og korrupte lokale politikere. Det er overraskende at en filmskaper som kjenner det historiske råmaterialet så godt, nesten konsekvent velger løsninger som gjør filmen likere alle andre gangsterfilmer, og ikke annerledes.

Jimenez gjør det også vanskelig for seg selv ved at filmen hans uunngåelig vil bli sammenliknet med en urklassiker innenfor politi-og-røver-sjangeren. I 1971 kom «Brennpunkt New York», med Gene Hackman i en uforglemmelig rolle som politimannen Popeye (Filmens originaltittel er for sikkerhets skyld «The French Connection», bare for å gjøre skjelningen mellom filmene enda litt vanskeligere).

Der «Brennpunkt New York» forteller om narkotikastrømmen fra Marseille sett fra et amerikansk perspektiv, er «Den franske forbindelsen» den franske versjonen av samme hendelsesforløp. Men i denne duellen er det den amerikanske regissøren William Friedkin, godt hjulpet av en av filmhistoriens mest berømte biljakter, som tar en enkel seier.

Likevel er det koselig å sitte og se menn med dress og håndvåpen løpe etter hverandre i solskinnet. Det har å gjøre med at utstrålingen til Jean Dujardin er like sterk som solskinnet. Han og de andre har en avslappet eleganse fri for store ord og fakter, også når det står om liv, lemmer og ekteskap. Der har franskmennene med seg et visst je-ne-sais-quoi, som amerikanerne ikke kan kopiere.