Anmeldelse: «Der vindane møtes»

En unik, vakker film om et stykke grufull historie. Det er problemet.

FILM: Folk rives ut av hjemmene sine, både på kinolerretene og utenfor dem. I «Der vindane møtes» handler det om Stalins deportasjon av over en halv million estere, som ble hentet fra hjemmene sine og fraktet over et helt kontinent, til gulagene i Sibir. Erna (Laura Peterson) og datteren sendes i én retning, ektemannen i en annen. Filmen er basert på hennes brev til ham. De er holdt i en rolig, registrerende tone men hyler nærmest av lengsel etter å komme hjem.

Dype fotografier
Når brevene skal visualiseres, velger regissør Martti Helde en uvanlig måte: Han lar skuespillerne stå helt stille i store tablåer som illustrerer øyeblikkene og situasjonene Erna beskriver. Kameraet smyger seg rundt dem og skaper noe som nærmest er tredimensjonale fotografier. Seeren får anledning til å granske ansikter stivnet i sinne eller frykt, positurer av makt eller avmakt, før blikket tvinges videre.

Effekten er særegen. I den glidende skildringen av de forskjellige stadiene før en henrettelse, er blandingen av det poetiske og det fryktelige noe som får en nesten knusende kraft. Andre steder kan poesien bli for dominerende. Peterson er billedskjønn og litt for blankskrubbet til å overbevise helt, og iblant det umulig å glemme hvor nitidig koreografert denne lidelsesdansen er, så kunstferdig er den. Da skaper teknikken avstand og ikke nærhet.

Det nøkterne brevet
Brevene legger en klar begrensning på hva Helde kan foreta seg med historien. Men de gjør inntrykk gjennom både gjennom det som fortelles og det nøkterne, nesten resignerte sløret som trekkes over det. Det blir et spesielt, om kanskje ikke brådypt, portrett av en person i en uoversiktelig situasjon der en forsøker å navigere som best mot en fremtid som er like farlig som usikker.

Det er noe ved den originale formen til «Der vindane møtes» som fanger nettopp en slik følelse, ved å fryse avgjørende øyeblikk der seeren må gjette hva som har skjedd, og, sammen med Erna, prøve å spå om hva som vil skje. For oss er det bare en øvelse i narrativ fantasi. Heldigvis.