Anmeldelse: «Det helt nye testamentet»

Stiller store spørsmål med et blunk og et skuldertrekk.

FILM: Hvorfor er verden som den er? Kanskje fordi den er skapt av en gretten hustyrann i helsetrøye, som er lei av familien sin og derfor tilbringer hele dagen foran dataskjermen. Slik er Gud (Benoît Poelvoorde) i «Det helt nye testamentet». Det som flimrer over skjermen hans er verden han har skapt, der han iblant lar et fly kræsje eller en bygning falle sammen, bare for å ha noe å se på. En forsagt kone putler forskremt rundt i bakgrunnen.

Når du skal dø
Der Gud er en likegyldig og tilfeldig kraft, er datteren Ea (Pili Groyne) dypt interessert i menneskenes gjøren og laden. Hun har lange samtaler med broren JC, som kan snakke med henne gjennom en figur av seg selv på en kommode selv om han har flyttet hjemmefra, og finner til slutt ut at hun må gå ut i verden selv og ordne opp. Det første hun gjør er å sørge for at alle får en tekstmelding som informerer om når de kommer til å dø.

Tekstmeldingene er ett eksempel på lekenheten i «Det helt nye testamentet», som vant publikumsprisen under årets filmfestival i Haugesund. Når alle vet når de kommer til å dø, slipper frykten for konsekvensene taket. Det er ingen vits i å ta forholdsregler lenger. Det betyr ikke at alle går bananas. Det betyr derimot at de det gjelder blir bevisst på hva det er de har latt være å gjøre av frykt for hva det ville føre med seg, og hva de har latt være å gjøre fordi de egentlig ikke ville.

Etter råd fra storebroren leter Ea etter disipler. Dem finner hun blant vanlige folk, tilfeldig utvalgt, noen av dem riktig usympatiske, men alle med en historie som Ea synes det er verd å høre på. «Det helt nye testamentet» er slik en grunnleggende humanistisk film, en som nærmer seg alle historier med nysgjerrighet fordi det er noe menneskelig i dem. Så får det være at noen av dem er i overkant bisarre. Synet av Catherine Deneuve i het omfavnelse med en gorilla er strengt tatt ikke noe som utdyper noe som helst.

Frekk Gud
Store spørsmål stilles ellers med en herlig nonchalanse. Gud, som har fulgt etter Ea ned på jorden og leter rasende etter henne for å få makten tilbake, er like komisk som fascinerende. I møte med en av sine egne mest dedikerte følgere, en nestekjærlig prest, morer han seg med å plukke løs på prestens motiver og om de egentlig er så edle som de virker. Det skal vise seg å være én frekkhet for mye, og noe han får unngjelde for.

Men psykologiseringen av den gammeltestamentlige og den nyetestamentlige stemmen er artig: Det er som om det er Guds egen frustrasjon og selvforakt som gjør at han bare ser nedrighet i menneskene han betrakter, og straffer dem hardt og uten videre, i kontrast til den yngre gudsgenerasjonens stå på-håpefullhet.

Også de guddommelige er korttenkte og latterlige. Og helt på slutten kommer også verden 2.0, en utgave formet av én med en annen smak enn den forrige skaperen. Jeg vil ikke røpe hva det innebærer, annet enn at rosa blomstermønstre får en helt annen utbredelse enn før.

En film om å være gud åpner også for å leke gud, og regissør Jaco van Dormael nærmer seg sine svære temaer med en inntagende letthet. Han nekter seg ingenting i form av innfall og fantasifulle eksperimenter. Det gjør «Det helt nye testamentet» til en film der seeren stadig lurer på hva som befinner seg rundt neste hjørne. Det kan være en helt ny verden.