Anmeldelse: Eagles of Death Metal på Sentrum Scene

Hedonisme nå!

KONSERT: Eagles of Death Metal er kun opptatt av å ha det gøy.

Naturligvis er puling og drekking en del av pakka - duh!, rock er stadig rock - men først og fremst handler Jesse Hughes' og Josh Hommes lekegrind om å våge å dumme seg ut.

Så da tre islamistiske ekstremister skjøt og drepte 89 mennesker under deres Paris-konsert i november - inkludert bandets merchsjef og nære venn, Nick Alexander - gikk de ikke til angrep på «vår» måte å leve på, men selve det å leve.

«It's been a tough couple of months, but ya'll motherfuckers are worth it. I love you so fucking much!» forkynner Hughes innledningsvis til et fullsatt Sentrum Scene, arenaen for deres andre konsert siden terrorangrepene (om to dager vender de omsider tilbake til Paris).

Queens of the Stone Age-kaptein Homme er riktignok ikke med, tradisjonen tro, men selv uten deres kunstneriske leder svinger Eagles of Death Metal.

Den livlige garagerockeren «Complexity» er et tidlig høydepunkt, ikke minst fordi refrenget - «It's easier without complexity» - åpenbarer seg som en selvbevisst leveregel gjennom den halvannen timen frontmannen og hans tre følgesvenner befinner seg på scenen.

De er langt fra verdens dyktigste band - under tolkningen av Duran Durans one night stand-hymne «Save a Prayer» skrattler eksempelvis trommeslageren av Hughes haltende vokalprestasjon - men minst like godt vet de at tekniske gaver alene ikke er nok til å lage gode konserter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kåtskalken i front har nemlig ikke glemt at det er damenes aften; både valentinsdag og morsdag, av alle ting. Man kunne jo forestilt seg hvor upassende Thomas Seltzer-dediserte «Whorehoppin'» ville føltes på 8. mars, men akkurat her og nå er Hughes i sitt domene. Hvem kan vel dømme ham når det er jentene som skriker høyest?

Aller best er «I Like to Move in the Night», som også - tro det eller ei - dreier seg om knulling. Det er det ene øyeblikket der Eagles of Death Metal er fullstendig i fyr og flamme. Ikke bare kjenner man tåken fra gårsdagens bruduljer lette, også ondskapen i verden glemmes bort for en stakket stund.

Det samme er ikke like enkelt å si om ekstranummeret, der kvartetten haler ut tiden så lenge de klarer og roter seg bort i gitarrunking og tafatte gimmicker - trommesoloen er det eneste som mangler. Men selv når Hughes og hans kamerater henfaller til idiotien, er det umulig å bli ordentlig sint på dem.

Så selv om den store musikkopplevelsen som sådan uteblir, understreker likevel kveldens konsert kraften som bor i enhver god låt: Evnen til å føre folk sammen, på tross av etnisitet, kjønn, legning - ja, hele den uvesentlige smørja enkelte bruker til å avle hat.

Som sjefen selv stadfester: «This is proof that no matter what, rock & roll never lets the bad guys win.»