SOLID SKURING: Postpunkheltene i Echo & The Bunnymen stod til godkjent på Slottsfjell 2015. Foto: Christian Christensen / Dagbladet
SOLID SKURING: Postpunkheltene i Echo & The Bunnymen stod til godkjent på Slottsfjell 2015. Foto: Christian Christensen / DagbladetVis mer

Anmeldelse: Echo & The Bunnymen på Slottsfjell

Velspilte veteraner.

KONSERT: Echo & the Bunnymen er et kvart århundre forbi sin storhetstid.

Det betyr imidlertid ikke at de middelaldrende Liverpool-ladsa er på noen som helst gjenforeningsturné.

Tross at bandleder Ian McCulloch valgte å ta en såkalt «pause» fra bandet etter deres selvtitulerte femteskive i 1987, har postpunknestorene holdt løpet mer eller mindre gående siden slutten av nittitallet.

Jeg skal ikke skryte på meg tilbragt nevneverdig tid med noen av deres nyere utgivelser, selv om samtlige angivelig er akseptable. Echo Bunnymen virker uansett ikke å ta for gitt at jeg ikke er alene om nettopp dét.

Etter å antent en sigg med en apatisk mine, tøffer McCulloch - med hjelp av sine kumpaner, deriblant originalmedlem Will Sergeant på gitar - fattet gjennom en drøy håndfull av bandets karierretopper.

Åpningskuttet «Lips Like Sugar», med sin duvende bassgang og skimrende tremologitarer, forsøker ikke å dekke over bildet av en rusten Bono som frontmannen til enhver tid har fått kastet over seg. Der U2 søkte suksess, har imidlertid Echo & the Bunnymen alltid vært innstilt på å utfordre både seg selv og lytterne, hvilket den orientalske tvisten i det tidlige konsertkuttet «Never Found».

I det hele tatt svarer de til minstekravet for en fin konsert: Å spille gode låter godt.

Men bandmedlemmenes steinansikter gjør minimalt for å bøte på de frosne vindkastene. Kanskje skyldes den øyensynlige misnøyen at værforholdene har tvunget dem ned på en mindre scene.

Eller kanskje at det er vanskelig å tillate seg selv overraskelser etter så mange år på samme sti.