Anmeldelse: «Eden»

Den franske klubbscenen beskrives som et eksil som ikke kan vare.

FILM: Alle disse klubbkveldene som kom og gikk. De er stedene der regissør og manusforfatter Mia Hansen-Løve vil stå og se seg rundt i «Eden», et elegisk drama om den franske klubbscenen på nittitallet og gledene og farene ved DJ-livet.

Stillferdig, sakte, nesten kjølig, fortelles historien om Paul (Félix de Givry), sertifisert Blek Ung Mann med en uutgrunnelig kjekkhet som siger i retning av mørke rom og tunge rytmer, der en elektronisk melankoli får ham og mange andre til å komme i nærkontakt med nuet.

Romantisk flukt
«Eden» er delvis basert på livet til Hansen-Løves storebror og hans egne erfaringer som DJ, og han er kreditert som medmanusforfatter. Det er en nummenhet over ham og de like pene og ordknappe vennene som kan virke som en dragende mystikk, og som er tilstrekkelig til å få kontakt med musikere og jenter i miljøet der Paul blir stadig mer profilert.

Det er et drag av romantisk flukt over prosjektet hans. Den unge mannen med headset som ser hundrevis av festende hoppe opp og ned, er også han som stikker av fra kjæresten for å besøke ekskjæresten (Greta Gerwig) i New York, og bli taust og maktesløst vitne til hennes nye liv, med samboer, struttende, gravid mage og leilighet full av bøker.

En annen kjæreste får en liknende tiltrekningskraft når hun også bryter opp fra tilværelsen Paul så gjerne vil være i, for å finne noe mer stabilt. For stedet der Paul ønsker å være, er et sted for unge folk, og det kommer ikke til å forbli det samme. Den som ikke vet når man skal bryte opp, kan ende opp som akterutseilt, blakk, og med et kokainproblem i stedet for en egenandel til første leilighet.

Dempet tone
Ingenting av dette uttales i «Eden». Det skimrer bare svakt blått under danserytmene, mens Paul og vennene hans småprater seg fra klubb til klubb.

Den dempede realismen, troen på at det eksistensielle som står på spill likevel vil piple fram, er tiltalende. Men iblant blir det også for dempet, for matt. Det er mange følelser bak blekheten til Paul, men det krever litt for mye tillit både av seerne og kjærestene hans å tro på at de er der.