UMOTIVERENDE: Drøbaks egne EERA har sterke låter i ermet, men virker svekkede på Bylarms aller største scene. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet.
UMOTIVERENDE: Drøbaks egne EERA har sterke låter i ermet, men virker svekkede på Bylarms aller største scene. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet.Vis mer

Anmeldelse: EERA på Bylarm

Lovende nittitallsambassadører blekner på festivalens største scene.

KONSERT: Er det for lite gitarmusikk på Bylarm?

En kamerat murret i hvert fall om det rundt midnatt i går. Og han er ikke den eneste: Selv programsjef Joakim Haugland har etterlyst mer av den slags i demobunken, og deltok på festivalens første dag av den grunn i et panel med den bombastiske tittelen «Rocken er død!».

Naturligvis er den ikke det - det er tross alt en gøyal (og tidvis voldsomt fruktbar) spissformulering - men det er ingen tvil om at gitarmusikken har sett langt bedre dager, i hvert fall slik vi kjenner den: Som en mannsdominert, konservativ enklave på toppen av næringskjeden.

BYLARM: EERA på Sentrum Scene under Bylarm 2016. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
BYLARM: EERA på Sentrum Scene under Bylarm 2016. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer

EERA (nok artistnavn i utelukkende store bokstaver nå, takk!), alias drøbaksoppvokste Anna Lena Bruland, er i så fall rett kvinne til rett tid. Hennes selvtitulerte EP-debut fra tidligere idag viderefører nemlig arven fra flere av nittitallets mest nervepirrende prosjekter, deriblant Low og Cat Powers.

I likhet med sin nære venn og samarbeidspartner Farao - begge lever i eksil i vitale London - klarer hun å mane frem en dypt foruroligende atmosfære. I hvert fall på teip.

For selv om den nervøse naturen til flere av disse låtene - EPen fremføres i sin helhet, med litt attått - fortsatt lusker et sted der inne, klarer ikke Bruland og hennes engelsktalende band å overføre den samme energien til konsertformatet.

Selv et bunnsolid håndverk som «Drive With Fear» sitter slapt i sømmene. Der og da fremstår EERA som kun nok en dråpe i Bylarm-bunken.

Det spørs imidlertid om det er deres feil. EERA er musikk for høretelefoner og klaustrofobiske kjellerlokaler, ikke en knapt halvtom arena som Sentrum Scene (festivalens største scene, må vite).

Først når Bruland stripper lydbildet ned til beinet på avsluttende «Undressed» fornemmer man at dette er en artist med noe betydningsfullt på hjertet. Da er det nesten for sent.