STORE HÅP: Alan (Wrya Ahmed) prøver å finne Cristiano Ronaldo.
STORE HÅP: Alan (Wrya Ahmed) prøver å finne Cristiano Ronaldo.Vis mer

Anmeldelse: «El Clasico»

Feelgoodfilm som presses ned av plattheter.

FILM: Av ordene som kan brukes for å beskrive ståa i Irak om dagen, er ikke «feelgood» det mest nærliggende. Likevel er det nettopp jovial hjertevarme norsk-irakiske «El Clasico» går hardt inn for å spre.

Utfor bakke
Det kan være kinkig nok å være født i irakisk Kurdistan som det er. Men Alan (Wrya Ahmed) og broren Shirwan (Dana Ahmed) er i tillegg kortvokste, og deler et hus der alt er tilpasset de stumpete bena og armene deres.

Det går egentlig helt fint, helt til Alan forelsker seg i Gona (Rozhin Sharifi), som er nesten dobbelt så høy som ham, og forsøker seg som Real Madrid-fan for å glede den gjenstridige faren hennes. Det er da det ordnede livet til brødrene rutsjer utfor bakke, og bringer dem i kontakt med terrorister og lyssky organhandlere på veien mot storkampen i Spania.

Dette er voksne situasjoner. Men «El Clasico» er altfor ofte så platt at den kan minne om en barnefilm. Den forbudte kjærlighetshistorien er neglsprettende banal. Møtene med likegyldige byråkrater og kjortelkledde terrorister med automatvåpen er klisjéfylte.

Håp og pessimisme
Det som er av følsomhet finnes i relasjonen mellom brødrene. Der er det en spenning som, i motsetning til nesten alt annet som skjer, er underkommunisert og underspilt: Alan har håp og planer som Shirwan mener slike som dem aldri kan drømme om å få gjennomført. Gradvis påvirker de hverandre. Fotballen blir den store broen: Den som tilhører både Cristiano Ronaldo, og guttene på cafeen i den kurdiske landsbyen. Og som kanskje kan føre de to verdenene sammen.