Anmeldelse: «El Club»

Den nifse alminneligheten til de utilgivelige

FILM: Det hentes opp i dagen, igjen og igjen, hvordan den katolske kirken synes det er å, så mye hyggeligere å koste sine presters forbrytelser under teppet enn å ta åpne oppgjør med dem.

Tidligere i år gikk Oscar-prisen for beste film til «Spotlight», et stramt drama om hvordan gravejournalistene i Boston Globe avslørte kirkens systematiske innsats for å dekke over de mange seksuelle overgrepene mot barn begått av byens prester. «El Club» er en slags søsterfilm, sett fra sørspissen av det amerikanske kontinentet og fra prestenes ståsted.

Trues med avsløring
I «Spotlight» oppdager en journalist at et av husene i nabolaget hans er en oppbevaringsanstalt for overgriperprester. I «El Club» tas tilskueren inn i et fattigslig hus på den chilenske kysten, der fire menn og en kvinne bor og ber. En av få gleder de har er å trene opp en mynde de har funnet på gata, og la den delta i lokale hundeveddeløp.

Når husstanden får en femte beboer, blir det klart at mennene er tidligere prester som har falt i unåde og holdes skjult, mens en nonne vokter over dem. Men den femte forfølges av en av barna han forgrep seg på, som nå er voksen, og står utenfor og slynger anklager mot huset. Et dødsfall og en etterforskning følger, og snart kommer skjelettene raslende ut av skapet. Skjønt, gjør de?

Psykologisk innsikt
Det er ikke mange filmer det kan sies om, men «El Club» er litt for subtil. Mellom anklager og forsvar blir det ikke helt klart hvem som har gjort hva, og hvordan seeren dermed skal forholde seg til oppførselen deres. Det ville være til hjelp å få se knoklene.

Men psykologisk utviser regissør og medmanusforfatter Pablo Larraín stor innsikt. «El Club» er en interessant og ubehagelig fortelling om hva som skjer når forbrytelser dysses ned. Prestene kan dikte sine egne versjoner om hva som skjedde, og leve i fornektelse.

Selv når det kommer fram at de har gjort fæle ting, ser de åpenbart ikke på seg selv som monstre - og noe av det mest slående ved filmen, er hvor vanskelig det er helt å slippe sympatien for gamlingene, som oppi alt sammen også er ensomme og sørgende. Men så kommer brutaliteten fram på ny.

Alminneligheten i det forbryterske er nifs. Også i «El Club».