KONSERT: Så er det på 'an igjen.
Kun sekunder etter Sir Elton John plasserer seg tett inntil sin livsledsager, flygelet, blinker bokstavene B I T C H i glorete blått på et lerret bak ham. Om det var noen tvil: Han er tilbake.
Det slo ikke akkurat så godt an sist jeg vurderte liveevnene til Sir Elton John m/ band, da glamrockveteranen i fjor høst spilte for ekstatiske tilhengere i Oslo Spektrum.
Under en Radioresepsjonen-sending ba Steinar Sagen meg finne nærmeste renneløkke, mens brorparten av tilbakemeldingene i kommentarfeltet til oppdragsgiveren, NRK P3, virket å antyde det samme.
Det er kanskje ikke så rart: Musikken til Elton John vekker til live De Store Følelsene.
Det kan være på grunn av den gjennomgående inspirasjonen fra afroamerikansk gospel i uttrykket hans, men kanskje særlig skyldes det hans gudsbenådede røst, som selv etter 68 år på kloden fortsatt har et mektig vingespenn. Men gjør vi ikke både oss selv og Elton John en real bjørnetjeneste om vi lar det være det eneste kvalitetskriteriet til fremførelsen av låtene hans?
Det er bedrøvelig å måtte gjenta det, men det er altså den siden av ham man betaler for om du ser engelskmannen på en scene nær deg i disse dager: En sympatisk korleder i fyr og flamme - i den grad at han stadig er faretruende tett på å sprenge et par blodkar - ledsaget av hule taffeltemaer best egnet som aftensunderholdning til overfarten fra Larvik til Hirtshals.
En av den blåøyde soulens fremste fanebærere møter sin ytterste antitese, kort fortalt.
Særlig det tidlige konsertkuttet «Daniel» blir druknet i selve lyden av Svensktoppen, mens det anemiske keyboardet i «Burn Down the Mission» får det til å gå kaldt nedover ryggen på en. Selv fremførelsen av briljante «Tiny Dancer» byr på minimalt å skrive hjem om.
Selv om det overrasker meg på ny hvor livløse disse låtene har klart å bli etter førti år på den gylne teglsteinsveien, er ikke reaksjonen lenger frustrasjon, men heller en vag sorg.
På vei til festivalområdet idag lyttet jeg til en podkast der fenomenet nostalgi ble diskutert. Enda oftere enn med filmer og bøker, oppsøker vi gjerne de samme låtene gang på gang.
Jeg mistenker at musikkens sosiale natur gjør at den lettere binder seg til minnene våre; ved å gjenoppleve en gammel favorittlåt, håper vi forgjeves å kunne gjenoppleve livene våre.
Men det må finnes langt bedre måter å søke mening i livet enn gjennom tredjerangsversjoner av enkelte av historiens bedre poplåter.
I skrivende stund, i minuttene etter Sir Elton John har forlatt scenen til medrivende «Crocodile Rock», lytter jeg til sporene fra setlisten i sine originaltapninger. Det føles litt som å ramle over fotografier av en gammel venn, der han ennå boblet over av kreativt overskudd.
At ting nok aldri vil bli det samme igjen, det er det som smerter mest.
