Anmeldelse: «Entourage»

Spillefilmversjonen av «Entourage» er verken selvtilfreds, tacky eller dum nok til at det blir gøy.

FILM: Det er mange årsaker til at «guilty pleasure»-begrepet er problematisk, men de viktigste er at det sementerer forestillinger om akseptabel smak og forhindrer innsiktsfulle analyser av populære fenomener som ikke passer disse kriteriene. Likevel er det sammenhenger hvor det er helt på sin plass, og dette gjelder i aller høyeste grad HBO-serien «Entourage». Serien om de fire New York-guttene som slår seg opp i Hollywood etter at en av dem får et gjennombrudd som skuespiller er blottet for dramatikk, karakterutvikling og vitser, men er til gjengjeld full av lettkledde damer, dyre biler og umotiverte high fives fra amerikanske kjendiser.

TV på kino «Entourage» er en 17 år gammel gutts hormonelle feberfantasi om suksess, og ble følgelig lenge omtalt som et slags «Sex & Singelliv» for menn, men i dag er det mer naturlig å se på den som HBOs «Paradise Hotel». For i likhet med «Paradise Hotel» består en stor del av seriens publikum av mennesker som kun ser programmet for å himle med øynene over rollefigurenes perverse selvtilfredshet og fryde seg over serieskapernes herostratisk klamme forestillinger om «det gode liv». Programmets siste sesong viste med all mulig tydelighet at manusforfatterne var klar over dette, og håndverksmessig fortonet den seg som såpass slepphendt at den nærmest fremstod som konseptuelt dårlig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men selv om publikum så «Entourage» med ironiske og foraktfulle blikk, hadde den likevel nok seere til at HBO fant det verdt å produsere en spillefilmversjon. Skjønt, man kan spørre hvorvidt det er rimelig å omtale dette som en spillefilm, for med unntak av spilletiden, et par prangende oversiktsbilder og noen locations som neppe hadde vært mulig innenfor rammene av et tv-budsjett, er «Entourage»-filmen fotografert og strukturert som en episode av tv-serien.

Produktplasserte kjendiser Filmen har ingen ambisjoner om å fortelle noen helhetlig historie, men viderefører plottet fra tv-serien, og sørger også for å avslutte såpass åpent at serieskaper og regissør Doug Ellin når som helst kan plukke opp tråden igjen. Denne lettsindige holdningen til håndverk og konvensjoner har preget «Entourage» siden første sesong, og er en av hovedgrunnene til at serien har blitt såpass populær.

For det er unektelig noe fascinerende over hvordan Ellin & Co. hopper bukk over tv-dramatikkens skrevne og uskrevne regler, og ganske enkelt lar hovedpersonene gå fra den ene positive opplevelsen til den neste. En annen ting som fascinerer er hvordan filmen bruker produktplassering som et strukturerende element: Måten kjendiser som Pharrell Williams, Liam Neeson og Thierry Henry presses inn historien speiler de skamløse krumspringene filmskaperne gjør for å få plass til de 65 ulike merkevarene som angivelig figurerer på lerretet.

Dårlig timing På sitt beste gjør kombinasjonen av entusiastisk lemfeldighet og klam fetisjering av statussymboler «Entourage» til en freudiansk fontene av hule kapitalistiske suksessbegreper som både underholder og fascinerer som en form for outsider art. Filmversjonen har imidlertid såpass store problemer med tempo, timing og fremdrift at alt det som er gøy med tv-serien — skamløsheten, selvtilfredsheten og den aggressive kleinheten — faller fullstendig igjennom. For i motsetning til sitt tv-motstykke når «Entourage»-filmen aldri det punktet hvor den blir såpass dårlig at den blir bra.