KOMETKIDSA: Hjemmebryggerskjegget er fortsatt på plass hos deler av besetningen, men ellers trimmer kvintetten framtoningen på sitt tredje album. Foto: Patrick Katzman
KOMETKIDSA: Hjemmebryggerskjegget er fortsatt på plass hos deler av besetningen, men ellers trimmer kvintetten framtoningen på sitt tredje album. Foto: Patrick KatzmanVis mer

Anmeldelse: Et norsk Coldplay med hipsterskjegg

Det sympatiske Oslo-bandet Comet Kid pusser opp før massevisning.

ALBUM: Oslo-bandet Comet Kid har vært et sympatisk bekjentskap gjennom to album, den slentrende og lett rustikke 2014-debuten «Roots» og oppfølgeren «Forces of Nature» i fjor.

Rydder ut folken Hjemmebryggerskjegget er fortsatt på plass hos deler av besetningen, men ellers trimmer kvintetten framtoningen på sitt tredje album, som kometkidsa har oppkalt etter kometen vi sist så i 1986 (sånn cirka da medlemmene i bandet ble født) og som ikke dukker opp igjen før i 2061.

Med noen få unntak rydder de ut mye av det som tidligere omtaler refererer til som «folk» og «blåøyd soul».

Med disse elementene tonet ned, står de igjen som et band som tydeligvis ønsker å applisere de største Coldplay-refrengene (hør bare anslaget i førstesingelen «Summer Is Ready») og en mer kraftkrevende Kings of Leon-trøkking (andresporet «Faithful»), helst så alt dette kan mimes og allsynges foran 100.000 på Rådhusplassen.

Spisset for massene Dette kan man både elske og hate, men det er ikke nødvendigvis noe skamfullt med en slik spissing.

Selv den ikke helt irrelevante Comet Kid-referansen Mumford & Sons har gått denne veien ved sin mer rendyrkede elektriske rockvending på sitt album fra i fjor.

Hvis Coldplay har fremmedgjort noe av kjernepublikummet med sitt ferske Stargate-samarbeid, kan Comet Kid være et trivelig alternativ — min svigermor bedyret forleden at hun hadde «slått opp med Coldplay», så Comet Kid utgjør muligens et sympatisk og kortreist alternativ i opptil flere segmenter.

Sjokkbrekk Og så skal de ha litt kred for å tillate seg å være musikere oppi det hele, det er godt mulig de har vært nødt til å kjempe mot sterke Sony-krefter for å få lov til å beholde det ørlille psychfolk/fusionjazzbrekket (Jaco Pastorius-bass, check) inni «Feelings», de klart mest overraskende sekundene - i mest positive forstand - på dette tredjealbumet. Det skjer også fine ting i dypet av musikken her, gitarteksturer, orgler og annet snacks er vevd tiltalende sammen selv om overbygningen i blant høres litt generisk ut.

Om noe av dette, de store allsangrefrengene inkludert, er nok til å kjempe mot Kygos panfløyter og Ed Sheerans vidtrekkende inderlighet, slik at sjusifrede streamingtall kan oppnås i løpet av våren, er en helt annen sak.

Anmeldelse: Et norsk Coldplay med hipsterskjegg