Anmeldelse: «Everest»

Bratt og flatt

FILM: Fordi det er der. Det er standardsvaret fra de som på død og liv, bokstavelig talt, må karre seg opp på et veldig, veldig høyt fjell, som de som regel tilbyr de utenforstående, som ikke kan begripe hvorfor noen må bruke uhorvelig med tid og penger på å utsette seg for kulde og fare. Det gjengis med latter av klatreteamet som er på vei opp på verdens høyeste fjell, vel vitende om at det har blitt en floskel.

Det de ikke vet, er at ekspedisjonen skal bli en av de dødeligste i Mount Everest-klatringens historie, og koste åtte mennesker livet. Det som skjedde, og som er utgangspunktet for «Everest», ble gjenfortalt av klatrer og journalist Jon Krakauer i bestselgeren «Into Thin Air». I filmen spilles han av Michael Kelly, og det ar han som stiller spørsmålet om hvorfor. Hvis «Everest» ikke hadde basert seg på virkelige hendelser, kunne den kanskje gitt mer spennende og originale svar.

Over juvet
I stedet får vi en vellaget, hvit odyssé, storslått uten å gjøre noe stort nummer ut av det, gitt 3D-dybde uten at det virker påklistret. Det er den islandske regissøren Baltasar Kormákur som fører filmcrewet slik den bjørneaktig kompetente Rob (Jason Clarke) leder gruppen som blir overrasket av uvær.

Kormákur viste seg som en ypperlig forteller av mann-møter-knusende-natur-beretninger i skipsforlisdramaet «Dypet» fra 2012. Når han trer opp av dypet og inn i fjellheimen, tar han med seg sansen for det harde og bratte og trykkende. Han foretrekker sugende scener der klatrerne tar seg over smale juv på tynne stiger fremfor sveipende tindepanoramaer.

Tynne typer
Men mennene på stigene - det er mest menn - fremstår som tynne typer i tykke jakker. Som så mange rollefigurer basert på virkelige mennesker, virker de mye enklere enn hva de levende motstykkene må ha vært. Texaneren (Josh Brolin) er breial, hippien (Jake Gyllenhaal) rebelsk. Keira Knightley og Robin Wright spiller drømmekoner med blanke øyne som venter på siste nytt. Det er dramaer som innforstått hentydes til, men aldri utforskes.

Kommersialiseringen av fjellekspedisjonene, konkurransen om kunder og pressedekning, spenningene i de nære relasjonene til de som setter seg selv og sine prosjekter først: Dersom ett av disse sporene hadde blitt valgt, kunne «Everest» blitt en interessant film. Nå er den litt som fjellet. Den ser flott ut. Og den er der.