Situasjonene i Geir Nummedals første novellesamling, «Få barn», spenner fra det forventningsfulle til det såre og voldelige. Blant skikkelsene vi møter er paret som starter sommeren med å ta en graviditetstest, de to gamle elskerne ved en elvebredd, og en voldelig mann som går på hjemmebesøk.

Felles for alle fortellingene er at barna spiller en rolle. Både de som er og ikke er. Barna som var ventet, men ikke kom. Og barn som ikke burde være der.

Som i novellen «Snekker Andersen ringer på». Her torturerer jegfortelleren en mann som skylder penger: «Jeg fokuserer på arbeidsoppgavene. Baufil eller hammer? Jeg plukker noen spiker fra brystlomma». Plutselig er offerets lille datter der, hun som skulle vært hos moren: «Hvor dum er det mulig å bli? Slapp du meg inn når du hadde barnet ditt her?»