OVERDÅDIG: Florence & The Machine sparte ikke på noe under Øya-konserten torsdag. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
OVERDÅDIG: Florence & The Machine sparte ikke på noe under Øya-konserten torsdag. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Anmeldelse: Florence + The Machine

Florence har en misjon.

KONSERT: Det var ikke helt godt å se hva det var Florence Welch strødde om seg med da hun inntok det mildt sagt tettpakke Øya-amfiet. Var det gule blomster gjengen på første rekke fikk i hende? Eller var det muligens noe «tryllestøv» hun kastet i luften? Det skal i alle fall ikke være noe tvil om at stjerneskuddet ønsker å by på seg selv.

Mye.

Så, da står det og faller på om du har mage for det som nesten grenser til intimtyranni. I løpet av de neste 90 minuttene er det nemlig de store følelsene som skal dyrkes med stor forbokstav. Men hun gjør det med en så uironisk tilnærming - hver fiber i kroppen skal være med - at det nesten er umulig å ikke bli litt begeistret.

Og det er unektelig et spektakulært skue hun disker opp med. Lysshowet er heftig og dramatisk, sånn for å aksenturere den allerede ganske overtydelige porteføljen hennes.

«Ship To Wreck» og «Shake it Up» får publikum opp på tå, men Florence må ta det enda litt høyere, så hun løper ned i publikum og stiller seg usikret oppå barikadene. Gesten blir møtt med vill jubel og en publikummer låner villig bort plastblomsterkransen sin.

Bandet er bombastiske i instrumenteringen og kordamene drar på med blåsere der de grandiose låtene trenger enda litt muskelkraft. Da er det bare for Florence å gjøre det hun kan best, løpedanse seg gjennom konserten mens hun bedriver heftig vokalakrobatikk uten noen gang å være i fare for å miste kontrollen.

Mye av låtmaterialet hennes er ikke overvettes spennende i den store sammenhengen. Det handler mest om sammhørigheten mellom henne og den nesten like euforiske menigheten, selv om også de blir satt på prøve etter hvert. Etter en time med megainsisterende patospop, kan selv den mest ihuga bli ør i topplokket.

Godt da at hun, som seg hør og bør, har spart noe av konfekten til slutt. «Spectrum» og «You've Got the Love» har ingen noen planer om å krangle med. Og slik blir det.

Mer teater og fesjå enn en sjelsettende musikkopplevelse, men det kan jo ha sin misjon, det også.

Florence Welch har i alle fall sin.