ELEKTRISK SYRETRIPP: Flying Lotus er kjent for å leke med psykedeliske lyder, bilder og stoffer. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
ELEKTRISK SYRETRIPP: Flying Lotus er kjent for å leke med psykedeliske lyder, bilder og stoffer. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Anmeldelse: Flying Lotus på Øyafestivalen

En syrlig smak av etterlivet.

KONSERT: Døden har virkelig vært Steve «FlyLo» Ellisons drivkraft de siste årene. 

Ikke bare var tittelen på genistreken han slapp i fjor «You're Dead», men også på den foregående skiven lekte 32-åringen og den syngende superbassisten Thundercat seg med DMT - et psykedelisk dop, blant annet brukt i indianerbrygget ayahuasca for å oppleve spirituelle glimt av etterlivet.

Nå har jeg aldri rørt psykedeliske stoffer selv - men Ellisons frenetiske frijazz og surrealistiske tredimensjonale effekter er så ute av verden at jeg lett kan gå med på at det er slik en kjemisk stimulert «utavdegsjælopplevelse» føles. 

BLIKKFANG: Det var vanskelig å konsentrere seg om annet enn FlyLos fargerike show.  Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
BLIKKFANG: Det var vanskelig å konsentrere seg om annet enn FlyLos fargerike show. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer

Man ser det ikke med en gang, men FlyLo står bak en transperant vegg av stoff. Ved hjelp av en teknologi som kalles Layer3 svever 3D-animasjoner mellom bakteppet og den gjennomsiktige veggen FlyLo står bak. Dette forstår jeg først etter at settet hans er over.

Under konserten virker de syrete effektene dog som svart magi.

Bildene går fra himmelsk vakre og kaleidoskopiske til magevrengende mareritter, som de ekle animerte innvollene under «Ready Err Not» med Chance The Rapper. Beatene veiver mellom euforisk letthet til blytung klaustrofobi.

Dette er lyden av det indre rom, slik Carl Sagans «Cosmos»-lydspor var for det ytre.

Hele opplevelsen utfordrer sansene, riktignok på en annen måte enn hans (inngifte) grandonkel John Coltrane gjorde i sin tid. FlyLo får deg tidvis til å lytte med øynene og smake med ørene. Og man bør nesten være en erfaren matanmelder for å kunne beskrive den porøse og geléaktige teksturen i trommene. Bassen dirrer nesehårene mine - noe jeg ikke visste var mulig før nå.

Han bryter materialet fra «You're Dead» og «Until The Quiet Comes», først med låter fra hans rappende alter-ego Captain Murphy, men fyren smetter også inn musikk fra vår egen planet. Kendrick Lamars «Wesley's Theory» og den P-Funk-samplende Dr. Dre-klassikeren «Let Me Ride» er en herlig befrielse fra Ellisons emosjonelt utmattende kakafoni.

Men om det er dette som er etterlivet, gruer jeg meg hakket mindre nå.