GRATIS-GJESP: Foo Fighters har sluppet en gratisskive for fansen, men ifølge Dagbladets anmelder er denne førjulspakken et stort gjesp. Foto: Sony Music
GRATIS-GJESP: Foo Fighters har sluppet en gratisskive for fansen, men ifølge Dagbladets anmelder er denne førjulspakken et stort gjesp. Foto: Sony MusicVis mer

Anmeldelse: Foo Fighters - «Saint Cecilia»

Søvndyssende førjulspakke fra Foo Fighters.

EP: Antipatien til Foo Fighters og deres gosselig, pent trimmede arenarock har for alvor begynt å melde seg.

Det handler nok først og fremst om mangel på motsand og opprør. Foo Fighters-kanonen er omtrent like blankpolert og velpleid som Dave Grohls collgate-hvite smil. Med andre ord velegnet til å gre streit streitesen medhårs.

Ufarlig og utfordringsfattig til tross, de gangene Grohl & co har landet på riktig side av den hårfine eggen gjengen balanserer på, har resultatet vært noen ganske uimotståelige rocke-anthems som pleier eteren og stadionformatet like effektivt.

I motsatt ende finner man dørgende kjedelig, formelpreget tregrepsrock som smyger seg inn det ene øret og siver ut de andre før den har rukket å gjøre større inntrykk enn svak, kløende irritasjon.

De siste platene har vært litt av begge deler. På denne EP'en faller det meste ned på feil side av streken. For å si det sånn, det er fint lite som heter spennende overskuddsmateriale fra denne gjengen.

«Saint Cecilia» ble spilt inn på et hotell i Austin ved samme navn og var etter sigende ment som en gavepakke til fansen etter endt turné. En i utgangspunktet nobel tanke, godt i tråd med Foo Fighters-vesenet vi har lært å kjenne de siste tiårene: Null stress, kun musikk og enkel glede.

Dessverre bidrar den ikke til så mye annet enn å understreke hvor stort gjesp bandet kan være når de egentlig ikke har noe nytt å melde.

Tittelsporet er typisk Foo Fighters med Grohl og en ensom gitar i front, før de braker løs. Midtempo, standard akkordrekker og samme dramaturgi som alltid - hørt det før, si. «Sean» og «Savior Breath» strekker hals mot punkfortiden, uten å være i nærheten til å skape øyeblikksmagi eller rykninger i dansefoten. «Iron Rooster» skrur ned tempoet igjen og turer avgårde i balladetakt, uten å ende opp som noe minneverdig. Og sånn går nu dagan, som de sier nordpå.

Det positive er at de ikke tar seg betalt, og da kan man jo selv bestemme om dette er noe man vil bruke tid på eller ikke.

Anmeldelse: Foo Fighters - «Saint Cecilia»