VISJONÆR: Frank Ocean har lagd sitt minst tilgjengelige album så langt: en psykedelisk og livsbejaende gospelplate, skriver vår anmelder. Foto: Promo.
VISJONÆR: Frank Ocean har lagd sitt minst tilgjengelige album så langt: en psykedelisk og livsbejaende gospelplate, skriver vår anmelder. Foto: Promo.Vis mer

Anmeldelse: Frank Ocean - «Blonde»

Kan få en til å se en bit av Gud i selv de minst hellige ting.

ALBUM: Himmelen er et sted på jorden.

Blonde

Frank Ocean

5 1 6
Plateselskap:

Boys Don't Cry

«Himmelen er et sted på jorden.»
Se alle anmeldelser

Du ser glimt av den i et støvfnugg som seiler gjennom soverommet, i de rosa skyene som fyller himmelen like etter solnedgang, eller i en hjort som krysser veien mens du cruiser gjennom natten – men kanskje først og fremst i menneskene du elsker.

Man kan i hvert fall få følelsen av dette – at det guddommelige gjemmer seg i selv de mest profane ting – mens man lytter til «Blonde», som mer enn noe føles som en gospelplate. Frank Ocean har rørt ved religiøse emner tidligere, men aldri i samme skala som på sitt vidunderlige tredjealbum.

«I believe in Heaven/I believe in war» erklærte han på «Nostalgia, Ultra» («We All Try»), en typisk tvetydighet som utfoldte seg ytterligere på oppfølgeren «Channel Orange»s store, sakrale ballade: «If it brings me to my knees, it’s a bad religion».

Oceans seneste mesterverk fortsetter på sett og vis der «Bad Religion» slapp, dog med en mer håpefull undertone. «You showed me love/Glory from above» messer han eksempelvis på den strålende sensommerfunken «Pink + White», mens en ugjenkjennelig Beyoncé svermer rundt ham som et englekor.

Om du er på utkikk etter radiosingler, er nok den ditt eneste håp. Ellers er «Blonde» et vektløst verk, i all hovedsak blottet for perkussive elementer som kan forankre 28-åringen og hans armé av medhjelpere på jorden («Nikes», «Nights» og «Close to You», med sine skeletale beats, er de eneste reelle unntakene).

Det bidrar naturligvis til å gjøre dette til Frank Oceans minst umiddelbare utgivelse. Etter å ha lyttet til albumet hele søndag – som lydspor til både spasering og bading – var det det var først natt til mandag, da jeg lå alene i senga med hodetelefonene på, at den veldige skjønnheten ved «Blonde» for alvor åpnet seg for meg.

Derfor kjennes det jo litt prematurt å anmelde den allerede nå, men sånn er nå verden skrudd sammen.

Ting tar tid

Skal vi tro Frank, er det likevel nødvendig å ta et oppgjør med denne kollektive utålmodigheten. Om lanseringen av albumet forsøkte å poengtere noe, så var det nettopp at ting tar tid.

Første august dukket det opp en videostrøm fra et hvitmalt lagerlokale, der Ocean holdt på å bygge et eller annet. I løpet av de neste dagene snekret han sammen og malte en rekke rektangulære kasser. Og så ble det stille. I lang tid. Men nå på fredag dukket han opp igjen, og fullførte det som var påbegynt: en trapp til himmelen.

Med fulgte et såkalt videoalbum kalt «Endless». Som et enkeltstående verk er det en heller skuffende affære; som en samling skisser fra det som ikke skulle bli «Blonde» har det mer for seg. Jeg synes likevel at ambientsporene som ble avspilt under all snekringen i større grad gjenspeiler den kontemplative tonen på det endelige albumet (de kan lyttes til i sin helhet her).

De vitner ikke minst om at Ocean har utvidet sin musikalske horisont i løpet av de fire årene som har passert siden «Channel Orange», noe som understrekes ettertrykkelig på «Blonde». Der «Here, There and Everywhere» av The Beatles parafraseres på «White Ferrari», får Burt Bacharachs eviggrønne popperle en kontemporær tvist med «Close to You».

Mer sonisk vågal er imidlertid «Pretty Sweet», hvis innledende vegg av støy er et slags møte mellom Scott Walker og My Bloody Valentine. Der drømmepoppen «Ivy» ville vært utenkelig uten Cocteau Twins, har filmatiske og fenomenale «Siegfried» «Kid A»s spøkelse hengende over seg.

Sistnevnte er også et av nøkkelsporene på «Blonde».

«I’m not brave!» utbryter han fra det som høres ut som bunnen av en brønn, mens en melankolsk gitarloop surrer i bakgrunnen. Dette er Ocean så personlig som aldri før, uten narrativene og karakterstudiene som preget hans foregående fullengdere. Mens en storm av strykere truer med å drukne ham, artikulerer han sine vansker med å tilpasse seg samtiden, før han til slutt bryter gjennom isen: «Speaking of nirvana, it was there/Rare as the feathers on my dash from a phoenix».

Kroppslige gleder

Om man skal tro den psykedeliske tonen på «Blonde», har Ocean også hatt flere åndelige åpenbaringer på bevissthetsendrende substanser siden sist. Selv om den bekymrede mammaen på telefonsvarerkuttet «Be Yourself» langer ut mot marihuanamisbruk, virker albumet generelt å argumentere for at slike stoffer kun gjør deg mer til stede.

Sett i lys av verdisystemet til «Blonde», gir det mening: Afroamerikansk kristendom har alltid i større grad vært forbundet med de kroppslige gledene enn, si, nordeuropeisk pietisme. Marvin Gaye og Prince, Frank Oceans fremste forløpere, feiret tross alt seksualiteten som noe hellig.

Om kroppen din daglig blir holdt nede av den institusjonelle rasismens lenker, burde vel strengt tatt behovet for å frigjøre seg fra den legemlige skammen kun bli større.

Som homofil og sort har nok likevel Ocean måtte lide mer enn de fleste av oss. Like etter at Omar Mateen skjøt og drepte 49 mennesker på LGBT-nattklubben Pulse i juni, skrev Ocean et mektig innlegg på sin Tumblr-side.

«I heard my pastor speak for God too, quoting scripture from his book. Words like abomination popped off my skin like hot grease as he went on to describe a lake of fire that God wanted me in,» skriver han, og fortsetter: «We are all God’s children, I heard. I [...] spoke with my maker directly and I think he sounds a lot like myself.»

Den låten som har vokst mest på meg det siste døgnet er «Godspeed». Så kjapt en virvelvind av eteriske new wave-synther har lagt seg, synger Frank for full hals over et kirkeorgel. Det er en nydelig gospellåt – og om du lytter ekstra godt etter, kan du høre ham mumle «Ball so hard, boys for sex».

Få andre – om noen – fra hans kull kunne halt i land en lignende overskridelse.

«Blonde» er riktignok et stykke unna å være perfekt. Iblant kan det nemlig være vanskelig å vite om det er briljans eller mangel på fokus man hører (enn så lenge lener jeg mot sistnevnte), som på nevnte «Ivy» og «Pretty Sweet», i tillegg til avsluttende «Futura Free». Men selv når albumet falmer ut i en støyete spoken word-sekvens, er det drevet av en forundring over livet som jeg knapt har hørt maken til siden Sun Kil Moons «Benji» – eller den forrige Frank Ocean-skiva, for den saks skyld.

Så om man tusler rundt i byrommet med «Blonde» på ørene, vil verden kjennes ut som et mildere sted. Stort mer kan man vel umulig forvente av et stykke musikk?