Foto: Selvportrett av Frank Ocean (frankocean.tumblr.com)
Foto: Selvportrett av Frank Ocean (frankocean.tumblr.com)Vis mer

Anmeldelse: Frank Ocean - «Endless»

Frank Ocean tvinger oss til sette musikken først med utgivelsen av det visuelle albumet «Endless».

ANMELDELSE: I den kommersielle delen av musikkbransjen gjelder først og fremst én hovedregel: Aldri la publikum glemme deg. På det norske platemarkedet har vi blant annet sett stadig flere eksempler på oppdelte album. En smart strategi som sørger for at artisten(e) er aktuelle flere ganger i løpet av samme år, og på den måten slipper å havne i glemmeboka mellom hver skive. Den andre metoden er selvsagt å teppebombe med «hitsingler». Pesten som nesten har klart å utslette hele konseptet bak albumformatet - alt sammen for en rask fortjeneste.

Endless

Frank Ocean

5 1 6
Plateselskap:

Def Jam / Universal Music

«Stairway to heaven?»
Se alle anmeldelser

Den motsatte, og selvfølgelig langt mer risikable måten å tilnærme seg rampelyset på, er å følge egen kreativitet. I utgangspunktet den eneste måten musikk burde produseres. Uten forstyrrende press fra hverken fans eller plateselskap.

En slik vei krever dog en hel del av utøveren.

Der unikumet D’angelo for eksempel kan forsvinne og dukke opp igjen med flere års mellomrom, hadde det vært umulig av en fyr som Jason DeRulo å gjøre det samme. Det må være noe mer der enn et knippe kalkulerte nummer én-singler og et kjekkassmil. En underliggende og udiskutabel storhet som ikke handler om salgbarhet. Kunst kalles det kanskje?

I Frank Oceans tilfelle ble han utpekt som en slik type musikkens «frelser» allerede med mixtapen «Nostaliga, Ultra», før profetien utspant seg i full kraft med debutalbumet «Channel ORANGE». Her hjemme kan man nok likevel si at myten for alvor begynte rundt en måned senere. Ettermiddagen 9. august, 2012. Fire låter ut i sin ekstremt etterlengtede Øyafestival-opptreden gikk sangeren uventet av scenen, for å aldri komme tilbake igjen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ok da, kanskje ikke «aldri», men det føltes i alle fall sånn.

Han fortsatte å turnére, også på våre breddegrader. Hove-publikummet fikk blant annet en fantastisk live-opplevelse sommeren etter Øya-gate. Noe nytt album kom derimot ikke, og etter et par år med venting begynte uroen å overgå til irritasjon. «Hvordan våger du å la oss vente så lenge på din kreativitet, Frank?», «Hvor blir det av neste dose musikalsk storhet?»

Da han denne måneden overraskende la ut sin kryptisk live-feed uten å følge opp med ny musikk, rant begeret nesten over for enkelte. Ocean ble anklaget for å være tidenes luremus, «latterliggjørende» memes flommet over sosiale medier, og et helt fan-album med en blanding av bitre og parodierende tekster ble til og med gitt ut for å ventilere frustrasjonen.

I etterkant skulle det altså vise seg at vi alle var brikker i Oceans kommende prosjekt. En kommentar til nåtidens smartphone-styrte, umiddelbare samfunn. Hvor informasjon kommer på rappen, og Instagram-kreativitet belønnes sekunder etter publisering.

Da «Endless» ble sluppet på fredag, var det som en tre kvarter lang film. Eller et «visuelt album», slik Beyoncé også har eksperimentert med sine seneste fullengdere.

Franks vri på konseptet er derimot alt annet enn sistnevntes omfattende produksjon av musikkvideoer. Isteden fikk vi den fullstendige versjonen av sløydscenene fra live-streamen. En sirkeltrapp bygget sakte, men sikkert. Planker tålmodig kuttet opp, spikret sammen til kasser, malt og konstruert rundt en stålstang.

Vi ble tvunget til å sette oss ned og lytte uten distraksjoner.

Når alt er ferdig går han til slutt opp trappen - og plutselig begynner vi på scratch igjen. Endeløst. Med «Device Control», tyske Wolfgang Tillmans techno-låt som både start og avslutning på albumet.

Performance-kunsten satt til side, er det likevel musikken vi har ventet på i disse 48 månedene. En liten evighet i dagens popkulturære tidsregning. Å ikke forvente forandringer ville med andre ord være naivt.

Ved første gjennomlytting er da også «Endless» en noe utfordrende samling låter for de som forventet en ny runde «channel ORANGE». Riktignok åpnes den med The Isley Brothers vakre ballade «At Your Best (You Are Love)», eller rettere sagt en cover av Aaliyahs skjøre versjon av samme låt fra hennes debutalbum «Age Ain't Nothing but a Number». Her med gåsehudfremkallende oppvisning av Oceans falsett, som tar oss rett tilbake til Maxwells 1996-klasiker «Urban Hang Suite».

En smertelig vakker introdusering av det samme temaet som følges opp på «Alabama». Ønsket om å utforske og ikke minst utdype kjærlighet. «What could I do to know you better than I do now? What can I do to love you more than I do now?» avrunder britiske Sampha, som første gjestevokal ut i det emosjonelle stjernelaget som utgjør «Endless». Jazmine Sullivan - den mest påfallende av dem alle - bidrar på hele fire spor, og skinner spesielt sterkt med sin gudegitte vokal på «Hublots».

Oceans egen stemme er likevel stjernen her, i all sin uperfekte perfeksjon. Aldri den største sangeren, men likevel så utrolig mer interessant enn de aller fleste av sine skolerte kolleger. En sår røst som gir tårer i øynene til selv den mest innesluttede lytter, der han presser ut dyrkjøpt livserfaring på «Wither», «Slide On Me» og det knallsterke avslutningssporet (hvis vi ser bort fra Tillmans nevnte outro) «Rushes To».

«I was spoiled by lavish thoughts / They don't compare, no not at all / And had this been the best I might not know / What to do with us.»

Og så har vi det særdeles varierte lydbildet. Fra den laid-backe raplåta «U-N-I-T-Y» (ikke en cover av Queen Latifahs Grammy-vinnende singel), til elektronika på «In Here Somewhere» og «Florida» (m/ vokal fra James Blake), og den akustiske gitarklimprende «Rushes». Alt sammen med et anker i Oceans alternative R&B, som heldigvis aldri beveger seg for langt bort fra sjangerens kjerne.

«Comme Des Garçons» synger han lekent om en gladgutt fra Dallas over beat-produksjonen til Troy NōKA (samme fyr som stod bak «Lovecrimes»), mens «Sideways» - et av skivas mest forglemmelige spor – tar for seg stjernelivets motsetninger («When I'm up they gon' hate / When I'm down they gon' celebrate»).

Alle sammen trappesteg fram mot et forhåpentligvis himmelsk album. Enten som nødvendig forberedelse, eller som artistisk utblåsning før hans neste (og eventuelt mer mainstream?) prosjekt.

Forhåpentligvis vet vi mer før helgen er over.